Sitter her og ser på barna ut vinduet. De koser seg med kinaputter og stjerneskudd. En av dem tar en kinaputt, og kaster den høyt opp i luften over seg, bøyer hodet bak og ser den falle. Først faller den oppover, så nedover, som alltid. Det blinker rundt dem, husveggen og hekken blir lyst opp, fort fort blinker det. Et av barna hopper opp og ned. Gjennom musikken kan jeg høre at det smeller. Barna blir siluetter bak lysblinkene. En litt høy gutt hever hånden høyt, og blir det høyeste punkt. 

Jeg, hunden og katten legger oss i sengen sammen.

Vi tok farvel. Jeg visste det ikke helt sikkert da, men nå er du ikke mer. Jeg kom hjem, la meg på teppet sammen med deg. Tårene mine trillet av å se hvor tynn du var blitt. Hvisket i øret ditt hvor glad jeg var i deg. At du var best, best i hele verden. At det alltid ville være oss to, for du var hunden med stor H.

Jeg husker hvordan jeg pleide å komme hjem fra skolen og gå tur sammen med deg. Kvart på to, du ventet alltid, sto klar. Hver dag. Jeg husker spesielt en tur. Det var vår i luften, men jeg tror vi bare var i april. Jeg husker jeg hadde på meg skinnjakken, og hadde med meg kamera. Vi gikk til stadioen, spratt oppover de høye trappene, stoppet helt oppe på toppen. Solen traff oss så fint der oppe. Jeg tok av meg jakken og skjorta, vårsolen varmet så lett. Så deilig det var å kjenne solen varme, jeg gleder meg til det. Du sto på to bein, frambeina på gelenderet, og speidet utover. Slik du alltid pleide å se utover landskapet, som om du alltid syntes det var så vakkert. Var verden alltid vakker for deg, Floyd?

Jeg tror faktisk du alltid opplevde verden som god. Og du var med å gjøre min verden bedre. For du hadde så utrolig mye godhet inni deg du. Det var som om du strålte godhet, alltid. Var jeg lei meg var du alltid der og trøstet, tålmodig og stille. Til og med i dag, da du så jeg var lei meg. Snuste på ansiktet mitt, logret litt med halen, slikket meg på hånda. Kunne du forstå hva jeg tenkte på? Skjønte du ordene jeg hvisket deg i øret? At jeg savner å stå på ski med deg, savner du også det?

Jeg er glad vi fikk tatt farvel. Men likevel er det bare så trist. Å vite at jeg aldri skal se deg labbe mot meg mer, med et smil bare en hund kan ha om munnen. Å vite at jeg aldri mer skal se deg spisse ørene og skakke på hodet mens vi leker med en hårstrikk. Du likte det så godt du, hårstrikker. Tenkt om jeg bare kunne spolt litt tilbake i tid, og vi kunne funnet fram en hårstrikk, og sette resten av verden på pause. Jeg skal aldri mer sitte på muren utenfor huset, og se på deg. Aldri mer skal du sitte på fanget mitt, og bare være blid.

Det var bare en hund, vil noen si. Men de har aldri følt hvordan det er å være så motløs at man bare vil sitte og se på bølgene, og ha en hund som tok følge og passet på, i 5 timer midt om natten, i minusgrader. Jeg er glad jeg fikk takket deg for det. Men som jeg hvisket inn i den varme pelsen din; hvem skal nå følge meg, og sitte ved min side, legge en lapp på foten min, når jeg er trist? Jeg har deg ennå, ikke her, men i hjertet mitt, og jeg håper det vil føles bedre om en stund.

Fordypt i foto, sitter bare og titter på bilder av de store mesterne.. Edward Weston, Mario Giacomelli, Henri Cartier-Bresson, Robert Mapplethorpe, Robert Doisneu... Og mange fler. Noen av bildene hypnotiserer meg. Slike bilder vil jeg kunne ta.

Her er noen av mine siste. Får ikke lagt ut på flickr før januar.

jeg gråter varme tårer

Tror du at hestehyl kan høres fra milevis avstand? Jeg er ikke sikker. Men jeg liker å tro at de alltid vet hvor de har hverandre. Som en andemor, alltid kontroll på ungene sine. Kaller på dem, stille, men tydelig, om de skulle komme til å gå for langt. Derfor er det at man aldri skal holde hester ensomme. På en måte er de litt som mennesker. Du tror det kanskje ikke, men det er sant. Noen mennesker vil bare tro på det som er bevist, forsket på. Men hvordan kan de da tro på livet? Har de en forklaring på hvorfor vi alle er her på samme planet? Jeg tror det er en mening med allting. Ingenting er tilfeldig her i livet, enten du vil det eller ei. Derfor er det at jeg ikke frykter døden. Jeg er redd for løsrivelsen. Ensomheten. Men ikke døden. Min beste venn, han dør nok snart. Og han vet det, jeg kan se det på han. I øynene hans. Tror du jeg ser frykt? Nei, han ser så rolig ut, rolig som alltid. Han har alltid vært min trygge klippe, min venn, ensomme tårer har jeg grått i pelsen hans, og alltid har han sett på meg med denne tryggheten i blikket. Fortalt meg at alt vil bli bra. Jeg håper han har rett. Det er noe som sier meg at han har det. Det er som om han har levd så lenge, blitt så klok, at han vet allting. Hans trygghet svøper meg, alltid har han passet på meg, gledet meg, hold meg varm. Og så kan jeg se tilbake på livet hans, hele hans liv, og tenke at det var både langt og kort, jeg skal leve lenge uten han, kanskje lever jeg et helt liv etter hans død, kanskje er denne delen av livet mitt bare en liten bit av hele. På en måte tenker jeg at det er urettferdig. Jeg vil ha han sammen med meg, jeg vil at han skal leve, følge meg hele livet. Pass på meg for alltid, Floyd. Jeg trenger deg ennå.

Jeg vil skrike høyt, Nekte han å dø. Gjøre alt for å ha han her hos meg. Men ingen kan hindre alderdommen. Ingen kan stoppe tiden, enda tiden egentlig bare er en illusjon. Tiden er et bånd rundt oss, men hvorfor ble det bestemt at mennesker skal leve så mye lengre enn hunder? Det er vel en mening med det også...

, originally uploaded by Sofie Berntsen.

, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Jeg har så klart vært ute og fotografert i snøen, med Elina, trofast modell og søskenbarn :)

For en herlig dag!

Jeg våkna til snø! Det snødde, sånn helt sidelengs og på ordentlig! Jeg ble stående framfor vinduet, splitter naken, og så hvordan det bare snødde og bakken ble dekket av dette hvite. Sto der og så snøen legge seg! Og kvelden før hadde jeg ommøblert og rydda rommet, endelig er pulten min framfor vinduet, og så bra det ble! Snøen kom som bestilt! Jeg satt ved min pult og så kråker fly i motvind. Lurer på om de får snø i øynene, ser de snøen som meg når jeg ser opp og holder øynene åpne så lenge jeg klarer? Så mange snøflak, og noen av dem treffer øynene mine, og de blir våte, ikke av tårer men av snø, snøflak som daler fra langt der oppe, og tenk, de har vært der oppe, de har sett, de har luft fra himmelen med seg, og den fyller øynene mine. Får meg til å bli et barn igjen. Til å kaste meg ned med magen først, verden er mitt svømmebasseng. Til å trippe på alle fire under hekken som henger tung av snø over fortauet, slik en perfekt passasje er lagd under der, sånn helt naturlig. Til meg og ekorna.

Naboen over gata pleier å drikke kaffe i vinduet sitt, jeg har ikke sett han idag. Jeg tenker han er forfatter, han sitter der og ser ut som han skriver. Han har ikke forlatt huset sitt, da må det ha vært igår, for snøen er ny på trappa hans. Kanskje han reiste til familien sin før snøen kom? Snøen er fin sånn, den setter spor, eller så forblir den avlørende fordi ingen spor er satt. Og så ser jeg liksom så tydelig dette mønsteret, hvor folk pleier trå. Det er mange typiske hjørner og baksider. Der trør ingen. Og så liker jeg når jeg må tråkke meg sti. Og på hjemveien har alle fulgt min sti. De har tråkket i mine spor. Jeg vet ikke hvem, men de valgte mine fotspor.

Og så liker jeg når bilene ikke kommer seg opp bakken. De må sette blinklysene på, og så er alt liksom litt, bare litt, dramatisk. De må prøve å rygge ned bakken, og alle de andre bilene må flytte seg, vi måtte kjøre omvei hjem. Noe så enkelt som snøen, været, noe ingen kan styre, virker inn på oss, og jeg liker når det blir litt ekstremt. Det er så lenge siden det har vært snø her, jeg tror jeg var barn sist det var en halvmeter snø utfor huset vårt. Jeg ville funnet fram akebrettet og skiene, snørekjøringselen til Floyd, og gud hvor vi skulle kost oss. Nå er Floyd for gammel, og jeg er ganske fornøyd med å bare sitte inne og drikke te og se ut vinduet. Snøen ligger på trærne! De blir som julepynt!

Jeg har sett to julefilmer idag og nå blir det visst jul likevel! Mamma og pappa har lagd snøhest og snømann utfor innkjørselen, jeg titter ut når folk går forbi for jeg liker å se at dem smiler.

15 desember, Yrja

Og du skal få være katt for en dag. Ikke spør meg hvordan jeg kom på det, men i en bølge av drømmer, ønsker og fantasi fikk jeg følelsen av hvordan min katt føler det når hun ser ut vinduet. Hvordan hun kikket ut, stille, lenge, med hodet litt på skrå. Som om hun ikke så på noe spesielt. Jeg tenkte at hun satt vel bare der. Som katter flest, kikker ut i rommet, eller ut vinduet, som om de bare stirrer tomt ut i lufta, slik som oss, når blikket vårt blir tomt og en venn vifter armen framfor ansiktet vårt. Men slik er det ikke å være katt, så feil kan man ta. Hun fulgte med, Yrja. Hele tiden så hun dette dyret, en fugl, som satt i hekken på andre siden av gata. Hele tiden hadde hun fokus, hele tiden tenkte hun sitt. Hun lærte, hun så. En sånn katt er du også.

En katt står opp når det passer, og sover når det passer. De kan liksom sovne når som helst, og uansett når på døgnet man klapper dem litt på hodet og vekker dem, kan de være like våkne. Setter framfotene foran seg, strekker ryggen, gjesper, og så er de klare. Setter seg opp, kikker seg kanskje litt rundt, før de hopper ned fra soveplassen sin. For du vet, de liker best å ligge høyt, ha litt oversikt. Der kan de følge med, selv om de sover. Jeg tror det er derfor de alltid kan våkne så enkelt. Egentlig har de fulgt med hele tiden, som en ugle (for du vet, kattuglen heter nok ikke kattugle for ingenting).

De kaller deg pus, men du er så modig og selvstendig at det passer deg ikke. Du har full kontroll selv, du trenger ikke å bli kalt pus og få mat i en pen skål. Men så er det litt fint også da, som katter flest benytter du sjansen til å få det med deg. Så, av å se ut vinduet i en time ser du denne spurven som nærmer seg, gjør et byks, og den er jo utfor vindusruten, du bare tuller med den, den letter og du ler. Hvordan katter ler? Jo, de krummer liksom ryggen, kaster litt på hodet, tripper litt på skrå, som en kalv på beite ler katten.




Fortsettelse følger, Sofie sovner.

Julekalenderen din 13 Desember, Yrja :)

Idag er det lucia-dagen, men faktisk har jeg aldri visst helt hvorfor vi feirer Santa Lucia. (gjør vi egentlig det lenger? Mer om det snart..) Vet du?

Nå vet jeg. Det er en minnedag i den katolske og den ortodokse kirke, og vi minnes den hellige Lucia, en katolsk helgen, som led martyrdøden den 13 desember på 300-tallet. Det betyr at hun ga sitt liv for sin religiøse tro eller for sin spesielle sak. (Ordet martyr brukes også ofte om personer som ofrer mye, uten at de nødvendigvis blir drept. Dette kan f.eks. være personer som velger å gå i fengsel for sin tro eller overbevisning.) Det sies at da hun ble drept, var det en liten stallgutt som så drapet, og da ble også han drept. Derfor minnes vi ikke bare Lucia, men også stallgutten. Da kristendommen kom til Norden oppstod tradisjonen om Lussi langnatt, det var den lengste natta i året, denne natta, og i natt er det vissnok tusser, troll og underjordiske som farer fra hus til hus for å passe på at alt er klart til jul. 

Jeg husker jeg pleide å gå i Lucia-tog med nabolaget. I senere tid har jeg fått hørt at det var min venninde Kjersti som sa til moren sin at det var urettferdig at hun (som var lærer) feira Lucia med elevene og ikke med henne. Og da begynte hun å arrangere Lucia-tog, der vi delte ut lussikatter til naboene, vi ringte på, sang lucia-sangen, og så fikk de boller. Og vi hadde hvite klær og lys. Jeg husker en gang vi sang for en eldre dame, så ble hun sur fordi hun trodde vi ville ha noe av henne, som på halloween. Hun sa hun ikke ville gi oss noe. Så sa vi at vi ville ikke ha noe, vi ville bare synge for henne og gi henne en bolle. Da ble hun så flau, snakket så fort, tok en bolle og takket.

Det ble liksom slutt på lucia-toget en gang, jeg vet ikke om folk går i lucia-tog lengre. Jeg har ikke sett noen idag hvertfal. Og på jobb har jeg ikke hørt et ord om Lucia, i motsetning til alt snakket om Halloween. Jeg synes det var fint, man gjorde noe sammen, og for å glede andre. Jeg føler mange glemmer av at det er jo faktisk tanken som teller, en sang og en bolle, det kan glede mye! Nå i disse juletider er alle så stressa og snakker om julegavene de vil ha og skal gi. Som om det er noe de er nødt til,  og ikke noe de gjør fordi de har lyst. Det jula burde handle om er jo å ta seg tid til å kose seg sammen med familie og venner, og tenke på dem man er glad i.

Idag får du to bilder av meg som jeg synes er fine. Fotografen heter Paolo Boccardi. Jeg liker dem fordi de er mystiske, på dem begge er ingenting åpenlyst, du vet ikke hvem du ser. Uten klær, men ikke naken. Og så liker jeg effekten av å fotografere gjennom en glassdør.

Idag var en sånn dag jeg aldri kunne sluttet med hest. Sola skinte så vakkert gjennom rimkledde strå og vanndråpene som smeltet i trærne strålte som tusen små soler. Det var kaldt ute, men med gode klær og tepper frøs ingen av oss. Han bar meg så stødig bortover, og jeg sang. Han, min hest, med spissede ører og sol i manen. Den virket gyldenbrun i det sterke solskinnet, og det slo meg at sort ikke er en altoppslukende flat farge, også sort kan ha nyanser. Du, min hest, vakre skapning, min store stolthet.

Jeg hadde all verdens tid. Til å lukte. Se. Synge. Føle. Til å legge merke til hvordan sola traff meg så snedig i øynene, den blendet meg, men jeg kunne ikke kjenne varmen av denne store gule. Klappet hesten min, så glatt og perfekt i pelsen, manen tilfeldig blafrende i bevegelsene skapt av han selv. Så herlig å vite at et lite signal fra meg, og vi kunne fly over jordene i galopp. Jeg kunne stå i stigbøylene, lukke øynene fordi vinden fikk tårene mine til å renne, og tenke at tårene mine renner, men det er fordi dette øyeblikket må jeg aldri glemme, en følelse av lykke. Så fint å ha lykken framfor meg, som en gulrot jeg alltid kan nå.

Ikke spis opp gulroten min, jeg trenger den!

Maske

IMG_5820, originally uploaded by Sofie Berntsen.

En maske kan være så mye. Noen har alltid på seg en usynlig maske. For å prøve å være noen andre enn de egentlig er, eller for å gjemme seg bak. Hva symboliserer den hvis den synliggjøres?

Kan man ta på seg en maske og virkelig føle seg som noen andre enn man egentlig er, eller er det bare det ytre som forandres?

Har alle forskjellige masker de tar på seg, etter hvem de er eller hvem de er sammen med? En maske symboliserer mystikk. Du skjuler deg, viser ikke ditt sanne ansikt, skjuler deg selv.

Du trodde du visste hvem jeg var, du. Du trodde du hadde stilt de rette spørsmålene og at vi var blitt kjent. For vi sto jo tross alt der, under stjernehimmelen, og begge to snakket vi med et menneske. Det var kaldt i lufta den kvelden, føttene mine var vonde og kalde. Vi frøs. 

Tro ikke du har knekket min kode, kjære deg. 

Jeg klarte ikke å stå opp og svømme, husker ikke en gang at klokka ringte. Jeg våknet rett før jeg begynte på jobb, og måtte bare smette i klærne og løpe ut døra. Nå har jeg to timer før jeg skal på jobb igjen, sitter her og skriver notater til oppgaven jeg skal løse til opptaksprøven. SPOR AV LIV. Jeg har en ide for hva jeg vil gjøre, og kan ikke vente med å begynne nesten! Jeg tror det kan bli bra!

Jeg burde ha jogget nå kom jeg på, eller så må jeg gjøre det etter jobb før jeg skal på trening med hesten. Etterpå rekker jeg det ikke, for da skal jeg skynde meg til tou scene og prøve å få med meg en utstilling der!

Nå har opptaksprøven for skolen jeg vil gå på lagt ut! Fristen er 15 april, så nå har jeg litt over 4 måneder på meg til å få den så bra som mulig. Jeg har vært ganske usikker på hva jeg egentlig vil, men jeg tror jeg har bestemt meg for å satse på fotografutdanning! Kjempespennende! Nå har jeg egentlig bare veldig lyst å komme inn på Nordic School of Photography i Oslo. Jeg tror jeg skal søke på en i trondheim og muligens en til i oslo og, men det er Nordic jeg vil inn på!

Her er den:
Opptaksprøve 2010

Nå venter jeg spent på pakke fra amazon med sender til studioblitzen..

Og søvn blir det alt for lite av.. Jeg skjønner det ikke. Idag gikk det greit, men i morgen skal jeg opp 6 for å svømme før jobb, spørs om jeg klarer det, men nå har jeg ikke trent siden søndag og føler meg kjempesløv, skulle egentlig jogge idag, men bestevenninen min ble syk og svimmel så tok meg av henne.   Spørs om jeg klarer å stå opp og svømme i morgen, men jeg vil! Problemet er bare at i morgen tidlig når klokka ringer så vil jeg ikke akkurat lengre..  :)

A touch

A touch, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Hvorfor sover jeg ikke?

Jeg skal opp klokken 7 i morgen tidlig, jeg sov lite i natt, jeg burde sovet for lenge siden. Istedenfor sitter jeg her og stirrer. Rett og slett. Har tenkt litt og skrevet litt om noen "fotoprosjekter", men jeg klarer ikke skrive noe annet, det dukker liksom ikke opp noenting. Øynene mine er slitne, jeg kjenner jo det, men kroppen slår seg ikke til ro, slik den må for å sove.

Hva skal til for å sovne? Man må slappe av, man må ikke spenne musklene, man må lukke øynene. Hvor lenge kan et menneske hindre seg selv i å sove? Med vilje mener jeg, hva skjer hvis man nekter seg selv å sove over lang lang tid? Sovner man uansett? Kan man dø av søvnløshet? Kan man klare seg uten den dype søvnen, den søvnen der man drømmer?

Og ikke minst, er det drømmene som gjør denne søvnen til den mest nødvendige? En flukt fra hverdagen, til tankeverdens rike, der alt kan skje. Er dette noe alle mennesker har behov for? Å drømme, enten det er meningsløse drømmer, absurde, fantastiske eller skumle drømmer. Illusjoner skapt i sitt eget hode, de kan ikke komme fra intet, på en eller annen måte har du skapt den selv. Det er både skremmende og fint. Jeg tror jeg skal prøve å ha ei slags drømmedagbok, eller skrive noen notater  hvis jeg ikke husker noe særlig av drømmen. Og man må skrive det ned med en gang, hvis ikke er det borte for alltid.. Er det hjernen sin måte å beskytte oss mot oss selv?

Prosjekt om drømmer...
Fred ut, nå må jeg drømme.

Aner du hvor trist en lysestake med fem nedbrente stearinlys og sorte veker kan se ut?

We dance in the risk of each other

Jeg har søkt på Bilder Nordic School Of Photography. Ordentlig søknadsfrist er 15 april, men jeg har fått brukernavn og passord til å legge inn opptaksprøve, vitnemål og attester. Oj, det har jeg gjort ja. Skole i Oslo. Hmm.. Men jeg er full av fotoideer om dagene, så har mye spennende å jobbe med framover! 

Hva om jeg faktisk kommer inn? Hva gjør jeg da? Hva med hesten? Ta med hesten til oslo? Selv om jeg legger godviljen til, innser jeg jo at det egentlig ikke er en god ide..

Idag fant jeg ut at jeg skal flytte litt inn hos min tante. Min tante Ranita, min onkel og to søskenbarn, Ulrik og Elina, sistnevnte er min flotte modell som alltid stiller gladelig opp! Altså, jeg flytter ikke langt, jeg går bort på 4 minutter eller noe, men det er fint å føle jeg kan bo der litt hvis jeg vil.. Og jeg tenker fortsatt på å besøke min farmor. Jeg vil sitte der og bare være her og nå, snakke litt og skrive masse. Ikke minst tenke.

, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Gjennom mitt vindu dandert med regndråper, brenner jeg stearinlys og hører på stormen. Det er fint å kunne høre den, regn som pisker mot vindusruta, vind som på en mystisk måte treffer veggene, fyller tomrom og får huset til å ule og knirke. Tro om huset kan sammenlignes med en ulv? Jeg har aldri hørt en ulv ule, jeg har aldri i mitt liv sett en ulv i det fri. Ganske trist. Men jeg tror det er fint å være ulv. Jeg vet ikke hvordan det er å være hus, de har nok egentlig lite til felles, ulver og hus.

Men hus har sine lyder og stemninger. Hemmelige trappetrinn som alltid knirker. Kjøleskap som bråker på sine sedvanlige, men sikkert også ulike vis. Jeg lurer på om hendelser og følelser kan henge igjen i hus. Tro om de suges inn i vegger og tapet, bak bilderammer og pianoer. Ligger der, og ulmer, uten å helt forsvinne. Jeg kjenner mitt eget hus for godt til å sanse dem, men kjenner du følelsen av å gå inn i et hus du aldri har vært, og få en slags følelse av hvem som bor der? Det er noe med lukten, lydene, og ikke minst, gjenstandene.

Lyden av storm. Den har alle hus, fra tid til annen. Og mitt lilla stearinlys fikk meg til å like den desto bedre. Min søster gav meg dette lyset, og jeg brenner det ned, men ikke bort, for det er glasset som kaster lyset lilla. Og jeg red i stormen i dag. Min hest og meg, med vinden i øynene, og innimellom, små regndråper i ansiktet. Så løp jeg i stormen. Meg og min hund, side og side, ikke alltid enige, men likevel sammen. Vi kjente stormen på kroppen. Nå kan jeg verken kjenne eller føle den, bare lytte, alene..

73/365 Should I or Shouldn't I?, originally uploaded by tara.noelle.

85/365 Change or Die, originally uploaded by tara.noelle.

But they are both blowing in the wind ..

But they are both blowing in the wind .., originally uploaded by Sofie Berntsen.

Makes me animal

Makes me animal, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Hva om man kunne ta på seg en maske, og bli noe annet enn seg selv? Hva om hele verden lå der inne, og ingen trengte vite, så lenge du visste det selv. Som en skatt i enden av regnbuen. Jeg syntes hun lignet en katt, hun var en katt sammen med hestene.

Sara

Sara, originally uploaded by Sofie Berntsen.

What do you think? :)

Forget about the reasons

Forget about the reasons, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Ett til! Nå må jeg sove. Håper jeg drømmer. Det ville vært fint.

One of these days

One of these days, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Et av bildene, kommer flere!

Noen ganger tenker jeg at jeg skulle ønske jeg var en ørn."Så stille som du flyr," ørnen, hvisket jeg, og så den kretse varsomt over meg. Det var som om den eide verden. Som om den ikke savnet noe som helst, som om allting bestod av luft, fisk og vinger. Jeg kastet fisk til ørnen, og så den stupe. Der, ved min plastbåt, snittet den overflaten, havoverflaten, og tok fisken i sitt grep. Tok den med seg. Jeg lurer på hvordan fugler tenker om havet. For oss mennesker, som lever på land, er havet så ukjent og mystisk, men så er også himmelen. Hva med å la meg være fugl for en dag, og jeg lover å fortelle alle hvordan jeg opplever havet. Jeg ville holdt himmelen hemmelig, men sendt deg havets noter. Jeg tror verden er slik av en grunn. Det er ikke meningen å vite hvordan alle verdens elementer oppleves. Vi trenger å undre oss litt. Rynke litt på nesa. Se litt på skrå. For slik er havet ikke himmel. Så lik, så lik, men ikke fullstendig.

Jeg tenker på å reise til min farmor. Til det hvite huset, Kirkefjord i Lofoten. Lytte. Drikke kaffe med min fars mor, vi som snakkes så alt for sjelden, jeg tror ikke vi egentlig er venner. Jeg skulle ikke krangle, jeg skulle sitte der, se på fjellene, høre på havets gamle historier. høre klokken tikke, telle måser, og skrive. Dokumentere dette livet som ikke er ensomt for henne. For å forstå det må jeg først leve det, og lære det. Jeg vil vaske opp for deg farmor. Jeg vil fotografere det tomme fjøset. Jeg skulle til og med leke sau der, slik jeg gjorde som liten. Jeg skulle løpe naken i åsene, for i "kjerkfjorden" er man barn igjen, enda det regner.

Jeg husker deg godt for hvordan du brettet dyna under føttene mine, farmor. Og hvordan det er å våkne med måkeskrik og ro, det kunne jeg nok funnet der inne, også.

jeg ser ned, og sier, wow du leser bloggen min

Noe surrer rundt i hodet mitt. Det er ikke en flue, ei heller en sommerfugl. Mer som en kanarifugl. Leter etter en vei ut, kvesser nebbet, skriker, HEI JEG FINNES. LA MEG FLY. Jeg prøver å mate fuglen. Ikke noe fancy, mer noen vanlige fuglefrø, for å få litt fred. Men fuglen går lei av å spise. Spiser ingenting. Fuglen lengter sånn at den ikke vil spise noe idet hele tatt. Verken tørt eller vått er godt nok. Jeg prøver å henge inn en vippe. La fuglen leke seg litt, la den få noe å bryne seg på. Det hjelper en liten stund. Men så er det som den er urolig igjen. Begynner å flakse, uten å fly. Holder seg fast med beina, i pinnen. Flakser hardt og kraftig med vingene, og vingene lager lyd. Det er noe man ikke kan se på dem som flyr ute, fritt. Da er allting så stille. I bur bråker man. Vingeslagene. De lager lyd omtrent lik en vaskemaskin. Noen vil si det ikke bråker, men prøv å lytte i noen timer, og stillheten synes å være langt vekke. Noen ganger tenker jeg at stillheten finnes ikke. Den er der aldri. Og kanarifuglen, den er lei av å flakse. Den setter beina i gitteret, åpnet nebbet, for ikke å si gapet, og skriker. SKVII SKVII, skriker den.

Jeg løper.

the other side of the mirror

the other side of the mirror, originally uploaded by faithfull.

365 - Day 7

365 - Day 7, originally uploaded by It's my own invention.

Music

Music, originally uploaded by It's my own invention.

365 - Day 22 I am half English...

365 - Day 22 I am half English..., originally uploaded by It's my own invention.

blablabla

Idag har jeg løpt, og det var herlig! Må komme meg ut og trene oftere, gikk bedre enn forventa idag, jogga til og med lengre en målet for dagen. Kom inn i rytmen der bena løp av seg selv og jeg bare hørte musikken i ørene.
Og så gikk jeg ut for å fotografere i garasjen, men fikk ikke blitzen til å virke sammen med kameraet, det blitza, men kom ikke med på bildet. Kaninene har nemlig gnagd over ledningen til studioblitzen, så imorgen den dag skal jeg kjøpe enten ledning eller sånn trådløs sender. Og da skal jeg få tatt bilder i helgen! Det blir forhåpentligvis bra..

Imens har jeg en bunke fotobøker å bla i!

Vil du sende meg sola?

Hvor jeg sliter med å komme meg opp om morgenen. Mørket ber meg innstendig om å holde meg under dyna som endelig har blitt varm, mens vekkerklokken prøver å dra meg ut av min varme hule. Jeg skrur den av, overbevist om at det har skjedd en feil, det kan ikke være rett, det er jo fortsatt natt og jeg er sliten. Jeg vil det skal være lyst når jeg står opp. Jeg savner blå himmel og fuglekvitring. Jeg savner morgensola, det skarpe lyset som fyller rommet mitt så enkelt. Som møter øynene mine og ønsker meg velkommen til en ny dag. Jeg vil trø på meg sandaler og bo i et stort skjerf, et skjerf som kjole. Jeg vil vasse i kalde bekker og kjenne spisse steiner under føttene. Jeg vil plukke plommer i hagen, kaste dem opp mot himmelen som en ball, la den se ut som en liten planet i brøkdelen av et sekund, plommen og sola. Så skal den falle ned i hendene mine, jeg skal fange den mellom fingrene, se den lille fargen som en kontrast til sommerhender, og så vil jeg spise den. Jeg vil ha sommerfrukt i magen og solen i huden. Idag er det bare 22 dager igjen til jul.

Jeg måtte ta vekk bildet av hunden med nesen. Den stirret sånn på meg.

, originally uploaded by tom gunia.

Maduro 2

Maduro 2, originally uploaded by luislainen.

Håpet er en våken drøm

Jeg lå der, på randen mellom søvn og håpløs våkenhet, og tenkte på frostpinner. Jeg så dem først en og en, brune tynne bjørkepinner med denne tynne hinna av krystallisert glass, som så alt for lett forsvinner i varmen av fingrene. De ble flere, og jeg stablet dem. Så dem ligge oppå hverandre, en tanke i mitt hode, som fra intet. Det er som å sitte fast i et dataspill, og ikke kunne gjøre noe verken fra eller til, tanken ligger der, og du kan se den, men med en gang du prøver å nærme deg den, ta den frem, så forsvinner den. Jeg prøvde å rekke fingrene bort til de kalde pinnene, berøre dem forsiktig mellom tommel og pekefinger, se dem smelte, se dem komme nærmere hverandre bare av min egen varme, men så fort jeg tenkte tanken var de borte. Våkenheten. Så er det som om det hele bare var en drøm. Som om pinnene aldri fantes. De var der aldri, tenkte jeg, og ble bare våknere enn før. Så lå jeg der, og tenkte på pinnene, som ikke fikk komme sammen, fordi min egen bevissthet ledet meg fra mine drømmer. Og dyna ble så ekstra kald, en kropp alene, så ensomt å varme dyna for seg selv..

Ser du at jeg ser at du ser meg?

Beautiful old lady from Darap(Sikkim) village

Beautiful old lady from Darap(Sikkim) village, originally uploaded by Sukanto Debnath.

#34

#34, originally uploaded by Christopher Jonassen.

365 - Day 83

365 - Day 83, originally uploaded by It's my own invention.

The Passing

The Passing, originally uploaded by Stuck in Customs.

within

within, originally uploaded by cmvoelkel.

DEG! Ja, du ja!

Skrive noe. Yrja vil jeg skal skrive noe! Wow. Ingen har sagt de vil jeg skal skrive noe siden jeg gikk på skolen. Det må da vel være starten på noe? Men hva, vet jeg ikke. Det kan vel være hva som helst. Det er typisk at jeg ikke vet hva jeg skal skrive når jeg først setter meg ned og skriver. Gjennom hele dagen finner jeg ord og setninger, som jeg ikke noterer, for jeg "kan jo bare ikke glemme dette".

Folken idag, skulle ønske jeg og kunne klart å se så naturlig og pen ut som du gjorde framfor kamera! Det skal du vite, missunner deg der! Jeg tok nesten ingen bilder, føler liksom jeg må "finne mine egne". Men jeg gleder meg til nettopp det!

Ble kjedelig dette her.. Jeg vil skrive det jeg tenker, men det jeg tenker klarer jeg ikke å skrive. Derfor skal jeg heller fortelle historien om en and. I mitt liv har jeg kjent en and, og hun (?) het Anka. Vi fant henne på en strand, innsmurt i olje, tristeste and jeg noensinne har sett, og hun ble med oss hjem. Anka var en sort and med litt hvitt på seg, og fikk bo i vaskekjelleren med en bolle som sjø. En bolle er naturlig nok ikke en god nok sjø for en villand, så etter noen dager, der vi trodde vi hadde renset fjærene hennes for olje, slapp vi henne fri. I et tjern like ved, så hun kunne være vår and der. Men anka døde, vi fant henne noen dager etter. Gikk ut ifra at hun frøs ihjel, at fjærene hennes ikke var vanntette lengre. Men nå kom jeg til å lure på, døde hun fordi vi ga henne et tjern, og ikke en sjø? Drepte vi Anka, idet vi trodde vi reddet henne? Gud bedre, vi ga henne et tjern, det er klart det var en sjø hun trengte. Men nå er hun helt død, og jeg håper ikke det er min skyld. Hun hadde mye olje på seg.

I hele dag har tanker surret rundt i hodet mitt. Fått meg til å stresse, til å ville skrive, til å tenke. Men alt jeg klarer å komme med nå er historien om en and?! Jeg håper på å komme sterkere tilbake.

I natt drømte jeg at katten min hadde mista halen