Noen ganger tenker jeg at jeg skulle ønske jeg var en ørn."Så stille som du flyr," ørnen, hvisket jeg, og så den kretse varsomt over meg. Det var som om den eide verden. Som om den ikke savnet noe som helst, som om allting bestod av luft, fisk og vinger. Jeg kastet fisk til ørnen, og så den stupe. Der, ved min plastbåt, snittet den overflaten, havoverflaten, og tok fisken i sitt grep. Tok den med seg. Jeg lurer på hvordan fugler tenker om havet. For oss mennesker, som lever på land, er havet så ukjent og mystisk, men så er også himmelen. Hva med å la meg være fugl for en dag, og jeg lover å fortelle alle hvordan jeg opplever havet. Jeg ville holdt himmelen hemmelig, men sendt deg havets noter. Jeg tror verden er slik av en grunn. Det er ikke meningen å vite hvordan alle verdens elementer oppleves. Vi trenger å undre oss litt. Rynke litt på nesa. Se litt på skrå. For slik er havet ikke himmel. Så lik, så lik, men ikke fullstendig.

Jeg tenker på å reise til min farmor. Til det hvite huset, Kirkefjord i Lofoten. Lytte. Drikke kaffe med min fars mor, vi som snakkes så alt for sjelden, jeg tror ikke vi egentlig er venner. Jeg skulle ikke krangle, jeg skulle sitte der, se på fjellene, høre på havets gamle historier. høre klokken tikke, telle måser, og skrive. Dokumentere dette livet som ikke er ensomt for henne. For å forstå det må jeg først leve det, og lære det. Jeg vil vaske opp for deg farmor. Jeg vil fotografere det tomme fjøset. Jeg skulle til og med leke sau der, slik jeg gjorde som liten. Jeg skulle løpe naken i åsene, for i "kjerkfjorden" er man barn igjen, enda det regner.

Jeg husker deg godt for hvordan du brettet dyna under føttene mine, farmor. Og hvordan det er å våkne med måkeskrik og ro, det kunne jeg nok funnet der inne, også.