26/02.10

26/02.10, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Så sitter jeg nå endelig her. På farmors kjøkken, med to stearinlys på bordet. Jeg vil ikke ha mer lys, for det er fint å kunne se ut vinduet. Jeg skjønner godt hvorfor hun liker seg så mye bedre her. Fjellene er så mektige, som om de virkelig lever. Man føler en slags fred over å være her. Vi er ikke i veien for noen, og ingen bråker. Vi bare er her, vi. Jeg kan se to gatelys litt lengre borte, og det lyser i et vindu på det gamle fiskeriet, enda vi er helt alene her. Vi måtte tråkke oss sti, ingen har satt sine fotspor i snøen før oss. Et helt stykke land for oss selv, er det ikke fantastisk?

Det er en nydelig utsikt fra kjøkkenvinduet. Jeg kan se både hus og fjell og snø og gress og stjerner. Alt dette i et blikk. Alt er stille nå, men jeg kan likevel sitte lenge og bare se. Som om de store fjellene hypnotiserer. De drar blikket mitt oppover, til horisonten mellom fjell og himmel. Noen få skyer henger der oppe nå. Tro om det skyer over til i morgen. Livets bekymringer er langt vekke nå. Her er ingen ting å frykte. Det er betryggende å vite at hit kan jeg alltid komme. Om jeg ikke lykkes får meg en fin jobb og et hus med terasse og hage, er jeg alltid velkommen her. Det er som om penger ikke finnes. Som om strømmen er en pussig gode som gir oss lys i lampene. Vi har vann i vasken, og det forundrer meg, det også. Enda så langt borte vi er, så har vi faktisk alt vi trenger, og det er som om dette gjør at vi trenger det mindre. Jeg kunne slått på lampa og kokt meg kaffe med vannkokeren, men stearinlys og vedovn gjør så veldig susen. Når jeg tar opp macen føles det litt som en forbrytelse. Som om den er noe oppskrytt, noe som ikke hører hjemme her. Tenk, den er sikkert den første mac som ankommer Kirkefjord noensinne. Vi har skrevet ny historie.

Det er foressten ikke helt mørkt ennå, for det er skygge i fjellene. Himmelen gir oss enda litt lys. Det er ikke gatelysene som gjør det, for de lyser bare opp en liten bit der borte i veien, og for meg ser de bare ut som to lysende prikker. Så går det opp for meg at det er jo månen. Det er månelyst ute. Tenkt, hjemme merker jeg aldri månen, for det er så mange gatelys. Hva skal vi egentlig med dem? Vi bruker strøm som om verden ville gå under uten den. Hvorfor gjør ikke flere det som her, og lar naturen ordne opp. Jeg har måneskinn, og det er så fint. Jeg har ikke tenkt meg ut uansett. Ut skal jeg i morgen tidlig, når solen står opp skal jeg sitte her og drikke min kaffe. Jeg skal spise mange brødskiver, for det vil farmor. Jeg må spise opp, og jeg gjør det. Jeg orker ikke bekymre meg over det jeg legger på meg, og at jeg slett ikke får trent. Jeg får ta det som jeg kommer. Om bare noen dager er jeg tilbake i hverdagen min. Da skal jeg nok få presset treningen min inn i tidsskjemaet. Det virker foressten så uvirkelig nå, å løpe på en tredemølle mens svetten renner. Idag har jeg måket meg varm, snøen måtte bort utfor trappa, og sti ville farmor ha. Jeg ordnet opp, det ble sti. Vi kom oss hjem. Vi har det så koselig her, sier jeg, og farmor klapper meg på skulderen. Vi smiler begge to.

John Lennon. How. How can I go forward when I don’t know witch way I’m facing...