Du vet når man løper i sanden. Alt går liksom saktere da. En tykk masse som holder deg igjen, prøver å sluke deg. Og for hvert steg du tar synker du alltid litt bakover. Så du må løpe lengre, som for å ta igjen deg selv. Og hvis du skal en plass, så har egentlig løpt lengre en dit du skal, men likevel har du ikke løpt for langt. Det er denne underlige sanden... Du tror kanskje tiden har lurt deg, men egentlig var det sanden, hele tiden. Lagres noe i sanden? Sekunder av livet, tiden sanden holdt deg fast og ikke lot deg slippe unna så lett. Energien du noen ganger føler du mangler, var det sanden som tok den? Kanskje en dag, så møter jeg meg selv i sanden. Og kanskje er det først da jeg virkelig forstår at ingen sandkorn er helt like.

ps: boken blir film!

Snø overalt. Ja, det var noe med snø.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive i nattboken min

Jeg sov, som vanlig. Lot meg selv forsvinne til den andre siden, til lukkede øyners fantasi, til denne verden der alt kan skje, og hvordan kan du vite at du drømmer egentlig, hva om det er dette som er drømmen? Jeg våkna til følelsen av at noe hadde hendt, men kunne ikke helt vite hva. Bare denne følelsen av å ha opplevd noe. Jeg husker bare en ting:

Jeg sto på toppen av en høy, svakt skrånende trapp, og det var mange mennesker der. Jeg ville ned trappen, men hadde ikke lyst å knø meg mellom alle folka. Så derfor lente jeg meg framover, og brukte armene som vinger. Og nå kom jeg på at vi var på en flyplass! Og så flaksa jeg meg ned trappa, som en helt dagligdags hendelse. Jeg var litt bekymret for at jeg ikke skulle klare det, fordi jeg visste at alle så på, og man flyr best alene. Men det gikk fint, og jeg landa mellom de andre, nederst, forbi trappa. De så nok litt på meg, men jeg festa blikket et sted mellom dem, framme, og gikk bortover som om ingenting hadde skjedd.