Du vet når man løper i sanden. Alt går liksom saktere da. En tykk masse som holder deg igjen, prøver å sluke deg. Og for hvert steg du tar synker du alltid litt bakover. Så du må løpe lengre, som for å ta igjen deg selv. Og hvis du skal en plass, så har egentlig løpt lengre en dit du skal, men likevel har du ikke løpt for langt. Det er denne underlige sanden... Du tror kanskje tiden har lurt deg, men egentlig var det sanden, hele tiden. Lagres noe i sanden? Sekunder av livet, tiden sanden holdt deg fast og ikke lot deg slippe unna så lett. Energien du noen ganger føler du mangler, var det sanden som tok den? Kanskje en dag, så møter jeg meg selv i sanden. Og kanskje er det først da jeg virkelig forstår at ingen sandkorn er helt like.