I natt var jeg muligens et plommetre

Vi bodde i en annen plass, i denne drømmen. Jeg kom ned trappen, en buet, fin trapp. Halsen min klødde og kjentes nuppete. Det var først da jeg sto med det avlange speilet framfor meg, at jeg så de små gule knoppene. Først var de nesten usynlige, de lignet små gule kviser på halsen min, og jeg syntes de var ekle. Tok hånden mot halsen som for å fjerne dem. Det var da jeg oppdaget bladene som blafret forsiktig på armen min. Tynne små kvister ut av min egen hud. Jeg ble forundret, klart jeg ble det. Beveget armen min opp og ned, sakte, slik man vifter med en brennende stokk. Og bladene blafret så enkelt i vinden. Da jeg kikket i speilet igjen, var knoppene begynt å springe ut. Gule små blomster på halsen. Jeg kunne ikke lukte dem, så hvordan de luktet, lurer jeg enda på.
Slik stod jeg, med den løvkledde armen hevet, og kikket forundret på mitt speilbilde. Såvidt kunne jeg høre en bie som summet lavt mot mitt øre. Jeg tror jeg stod slik et minutt. Lyttet til lydene mine.
Det var da jeg prøvde å plukke en av blomstene jeg skjønte, at tiden er ikke inne, ikke ennå..