blåbær

Bare blåbær, sier noen, når de virkelig har glemt hva blåbær egentlig er, når de har glemt hvordan du må gjøre dette lille dypdykket for å se dem, at du faktisk må synke litt, komme på samme høyde, for å smake denne søte smaken av sommer og frihet, at du må krype litt nærmere mosen, bli litt skitten på knærne, for å se at blåbærene smiler nedi lyngen, for solstrålene klarte å komme seg dit også, solen glemmer ingen, heller ikke dem, men du så det kanskje ikke der oppe, der du gikk og plystret en melodi du ikke visste hvorfor du hadde i hodet, og tilfeldigivis kikket ned, kanskje bare fordi du mistet nøklene dine i lyngen, og for å finne dem måtte du stikke ansiktet lengre ned, så langt at du glemte den sangen hjernen din på mystisk vis hadde adoptert, så langt at tankene dine ikke fløy til neste gjøremål, så langt at du luktet den våte, friske lukten av fuktig jord, og fikk barndommens frihetsfølelse brusende i blodet, der nede, på samme nivå som dem, får man se hvor vakre de er når solen treffer lyngen, og slipper til, farger bærene blå, og du kommer på at det er ikke så mye som er blått ute i naturen, og så føler du deg så heldig, som fikk synke litt dypere, ta del i noen minutter som ingen andre vet at du er i. Du skal krype litt lavere for å sveve der det treffer deg mest.