Denne siden er flyttet!

Hit:


www.sophieberntsen.wordpress.com

kl 18.09

Et barndomsminne: Jeg og søsteren min har beina ut vinduet på biltur, vi vifter med tærne i vinden og lirker sokkene lengre og lengre av, en slags konkurranse i å se hvor mye sokkene kan blafre før de faller av og forsvinner for alltid der ut i det blå, vi smiler og er venner, mamma sier: «ikke hiv penga ut vinduet.» Vi ler.

I dag har jeg hatt årets første vårdag. Det har ikke vært så varmt, men jeg har gått i tynn jakke og kjent solen, den varmet så vidt kinnet og det var akkurat nok. Jeg fikk lyst å gjennoppta min, Kjersti og Synnøves tradisjon, å løpe så raskt vi bare kunne over åpen mark mens vi tok vårbrølet. Vi ropte våren inn, og jeg fikk lyst å rope vinteren ut med det samme. Det hadde gjort seg, all kulde og mørke som har tatt bolig i meg, vekk med den, for nå er det nesten vår og da er det snart sommer, og jeg får nye evner til godt humør. Jeg har funnet en ny juice som er god og jeg har lært at bringebærfanta smaker julebrus. Vi røyket ut vinduet for første gang, som en slags erstattelse for vårbrølet. Jeg røyket etter å ha sluttet i over en uke. Tilstandene er holdbare.

Nå vet jeg hva jeg trenger. Etter dagesvis med frustrasjon over uvissheter, har jeg skjønt, jeg må finne stillheten igjen. Jeg må se solen stå opp over fjellet, og bli minnet på at slik er det hver en dag, jeg må høre lyden av teltets glidelås, så kjent og samtidig sjelden. Kanskje ser jeg ville fugler, og kan glede meg over å være det første mennesket de så. Slike ting. Jeg må finne meg selv i naturen igjen. Jeg må planlegge en utflukt.

Sjøstjerner lever på havets bunn

Lengsel driver mennesket

til det ugjennkallelige

planter frø

lar det gro

og mennesket vokser opp og kan føle

at det en gang har vært et frø

og kjemper det for alltid om å bli den blomsten det allerede er.

Slik svømmer mennesket

slik løper det, kryper det, kan det fly?

For det har skjønt nå

at ikke alt flytende smaker vann

og derfor dykker det under

gurgler saltvann og leter etter sjøstjerner

kan ikke skjønne hvordan det skal vokse opp

det store lille mennesket.

Kl 21.26

Hvorfor føler jeg noen ganger at jeg må stå på randen av noe? At jeg må nærme meg døden for å føle meg levende, stå på kanten av stupet og kikke ned for å bli minnet at jeg finnes. Det virker så tåpelig, som om jeg er en teit seriefigur, som prøver å være spesiell, men ender opp med å være forferdelig forutsigbar.

08.01.11

Hvorfor klarer jeg bare ikke å huske hva jeg drømte? Hvorfor? Alltid denne fornemmelsen, uten svar, ikke i stand til å forstå noe som helst. Jeg tror det var noe om relasjoner til mennesket, men skal tydeligvis ikke få svar på noe ennå. Underbevisstheten bygger hus til noe jeg ikke vet om, inntil videre får jeg kun forsvinne her på overflaten. Tiden er visst ikke inne til forvandles, ikke ennå.

Kl 21.11

Hvordan kan man beskrive tomhet? Det er liksom umulig, man er jo tom, og har ingen ord, ikke en gang ordentlige følelser, og man vet heller ingenting om hvorfor. Alt er bare tomt, som et mørkt hull, bare at jeg ikke vet om det egentlig er mørkt eller ei, slike synsinntrykk er borte. Alt er bare som en stor, stor sjø. Noen ganger bølger det, noen ganger er det blikkstille, og sjøen fortsetter å være en sjø. Nå ser jeg at jeg kunne sagt til meg selv, hva om man setter en båt på sjøen? Hva gjør det med tomheten? Den kan ikke skape verken bølger eller stille vann, men den tilfører utvilsomt noe. Hvilket element er egentlig sjøen idet et menneske hopper uti? Blir mennesket sjøen eller blir sjøen mennesket? Slike spørsmål kan jeg gå rundt og gruble på.

Kl 01.35

Jeg tror jeg har en egen egenskap til å fortrenge det vonde etterhvert, til å bare huske gode ting. Det slo meg nemlig at jeg omtrent bare har sommerminner. Jeg husker noen få enkelte episoder om vinteren, men ikke mange. Sommerminner derimot, de er overalt! Jeg husker solen på kinnet, lukten av steder jeg har vært, følelsen av å ligge på ryggen til Suzett mens hun spiser gress på vårt hemmelige sted langt borte fra verden. Jeg angrer sånn på at jeg solgte henne. Men det var visst skjebnen likevel.

10 Januar 2011

kl 17.34

Jeg føler liksom at jeg har et problem. Da jeg våknet ble jeg liggende og stirre på et punkt i murveggen. Når jeg stirret lenge så jeg at det lignet på et lite ansikt. Man så mest bare det ene øyet og nesen, men man kunne også skimte øyenbrunet. Halve ansiktet. Jeg tenkte at det var rart jeg ikke hadde sett det før. Her har jeg sovet i samme seng i uker og måneder, og helt oversett at jeg har et ansikt i murveggen. Etter en liten stund oppdaget jeg at ansiktet også kunne ligne en fugl. En tegneseriefugl riktignok, og nå kunne jeg plutselig velge om jeg ville se fuglen eller ansiktet. Fiction or reality, tenkte jeg, helt ut av det blå, og skjønte at det var ansiktet jeg burde holde meg til, kun fordi jeg så det først. Fuglen kom snikende etterpå, skapt av ansiktet og meg. Kanskje jeg skal velge fuglen i morgen.

06.01.11

kl 13.05

Jeg kikket ut vinduet og så et nydelig lys. Solen skinte fra baksiden av huset, og badet husveggene på andre siden av gata i et nydelig lys. Et lite, rundt vindu på hjørnet fikk en gulorange farge, som en liten sol på veggen. Jeg fikk først lyst å gå ut og fotografere i det nydelige lyset, og så fikk jeg lyst å ta bilde av vinduet. Jeg fant kameraet, og prøvde å finne fargefilteret også, for å få noe ekstra ut av det fine lyset. Men jeg kunne ikke finne det, og da jeg endelig bestemte meg for å klare meg uten, var solen borte, og alt var ugjennkallelig grått.

I natt drømte jeg at noen sa ting til meg med alvorlige øyne og ansiktet rett framfor meg. De overrasket meg hver gang, for jeg trodde ikke de var så nær, før jeg plutselig så rett inn øynene deres, store, runde øyne som stirret stivt på meg. Den ene gangen var det visst en hest. Jeg hadde betraktet den fra avstand, den sprang og koste seg der ute på engen, og jeg trodde alt var bra. Da den et lite sekund ble borte for meg, kikket jeg etter den, og skvatt da den dukket opp bare centimeter fra ansiktet mitt, med det hvite blisset i pannen og mørke brune øyne. Jeg klarer ikke huske hva den sa, for akkurat da den begynte å snakke, våknet jeg av at døren til soverommet ble åpnet.

Kl 17.00

Jeg brukte omtrent tre timer på å komme meg ut døra. Det snødde, men idet partiklene traff bakken, smeltet de, og alt ble bare bløtt. Jeg er så lei av å ikke ha vanntette sko. Uansett om jeg tar på meg ullsokker blir jeg våt og kald. Ikke har jeg regnjakke heller, og paraplyen er borte. Jeg ventet på bedre tider. Får lyst å flytte et sted hvor penger ikke teller, så jeg kunne skaffet meg noen gode klær og gått ut i stormen når jeg enn måtte ønske det. Panneluggen min er blitt så lang at noe må gjøres. Jeg vil ikke klippe den, dessuten har jeg ingen saks, så jeg brukte en evighet på å lage en flette på siden som til syvende og sist ikke bli noe fin. Jeg har aldri vært noe flink med hår. Jeg skulle ønske det bare kunne vokse seg lengre og lengre, til jeg får hår som da jeg var liten. Da jeg endelig kom meg ut, følte jeg at jeg gikk rart. Som om jeg gikk som en mann. Jeg satte meg på biblioteket.

18.32

Neste dag, i virkeligheten, tenkte jeg på hvordan tankene kan forandre seg så mye, helt uten at det er meningen. På morgenen var jeg glad og fornøyd over å bo midt i byen. Jeg møtte nesten ingen folk på vei hjem, mange sov nok i sengene sine, enda ikke klar for å ta fatt på en ny dag. Jeg var på vei hjem fra nattevakt, hadde gjort mitt og kunne tenke mitt. Jeg tråkket rundt slaps og snø, og var glad for å være i live.

Senere den dagen bestemte jeg meg for å ikke gre håret. Jeg hadde ting å gjøre, men orket ikke å bevege meg ut av døren. Tiltaksløs og trøtt forestilte jeg meg den iskalde luften, og våte sko fordi snøen smeltet. Jeg lagde meg et forferdelig bilde av verden der ute. Noe jeg tok avstand fra, og nektet å gi meg til kjenne. Jeg ble inne hele dagen, så ikke ut vinduet en gang. Vet ikke hva jeg brukte tiden på den dagen, men til slutt tvang jeg meg selv ut for å kjøpe kaffe. Jeg gikk ut av døren, og de få meterne bort til sjokoladepiken. Ventet utfor mens jeg røyket, og tenkte, det er ikke så verst. Jeg frøs ikke så mye som før, enda jeg hadde åpen skinnjakke og sommersko. Dette kunne jeg takle. Så kjøpte jeg kaffe. Så drakk jeg kaffe. Etter en liten stund gikk jeg ut.

Da jeg våknet, kikket jeg opp på et bilde på veggen, og ble minnet på en drøm jeg hadde hatt. Bildet var av en hest i sprang, med meg på ryggen, og kraften fra den store kroppen løftet oss over hinderet. I drømmen var vi i det store gamle huset til mormor og morfar. Jeg sto på terassen, og så hesten komme løpende. Den hoppet enkelt over porten, og fortsatte å galoppere mot meg på den store terassen. Jeg så han sikte seg inn på det neste hinderet, som var terassegjerdet, og jeg veivet med armene for å stoppe han. Hesten visste ikke at det var flere meter ned til bakken på andre siden. Et øyeblikk, det siste galoppspranget, var det som om jeg så ham i sakte film, bakbeina som settes under den store kroppen, bøyes i hasene for å kunne finne styrke til å hoppe, frambeina som løftes fra bakken synkronisert med bakbeina som tar dette ekstra dype spranget, og i dette sekundet er alle kreftene i spenn, musklene samler seg for så å kunne gi styrke og spenst, tenk om jeg kunne stoppet han nå, tenkte jeg, og visste det var umulig, nå skulle han hoppe, og det han ikke visste var at han skulle hoppe i døden. De tynne frambeina ville ikke kunne ta imot han på grusen langt der nede, og jeg var ved å skrike, men det var som om skriket satt fast langt inne i halsen, og alt jeg kunne gjøre var å holde pusten og se på min hest glinse i den brune pelsen som glødet i sola. Så var han over, og på vei mot landingen så jeg han oppdage sin skjebne. Den store kroppen kveilet seg, liksom for å prøve å omstille seg, et siste forsøk på å la frambeina lande langt der nede, men det var for sent, alle muskler hadde bestemt at de skulle møtt fast grunn, og da de ikke gjorde det forsvant alt, han begynte å ta salto framover, den kraftige nakken på vei mot bakken, og enda var det litt tid, han ville bikke enda mer framover, ryggen ville treffe grusen og han ville kjenne den intense smerten, og kanskje ville han ikke dø med en gang, han ville kave for livet sitt, slik hester er skapt, alltid med ønsket om å la beina bære, for beina var det eneste han kunne stole på, de ville frakte ham hvor som helst om han ville det, og det ville han, når som helst ville han kikke seg til siden, i samme sekund som bakbeina tramper om, før han setter avgårde i en lett galopp, slik er hester, de vil alltid være klar til å løpe, og jeg så for meg hvordan han ville ligge der på bakken med brukket rygg, og desperat prøve å komme seg på beina. Jeg var allerede i tanker om hvordan komme ned til han raskest mulig, så jeg kunne roe han med vant stemme, og antakelig ville jeg ikke gråte enda, for nå måtte jeg være sterk for hesten min, og jeg ville legge en hånd på manens feste, holde den stødig der før jeg begynte å klappe han i pannen med den andre. Prøve å hindre han i å la hesten i han ødelegge kroppen enda mer. Men så skjedde det underlige, idet kroppen skal treffe grusen der nede i en forferdelig stilling må jeg ha lukket øynene, for det neste jeg ser er bakbeina ta sats der nede, verdens største kraftanstrengelse løfter den tunge kroppen opp, og jeg ser hva han har tenkt, han vil hoppe opp igjen. Jeg tenker at det er umulig, at dette gjør vondt verre, nå vil han falle ned nok en gang. Men han bare hopper høyere og høyere, og jeg ser med ett at han har en rytter på ryggen nå, en jente jeg ikke kan gjenkjenne, med helt hvitt hår og lys hud, og jeg tenker at hun minner om et spøkelse. Men hun sitter der, stødig på min hests rygg, og sammen letter de, frambeina kommer over gjerdet, og hele kroppen følger etter, de lander oppe på terassen hos meg, og mer kan jeg ikke huske.

Jeg tenkte på snøen da jeg la meg den kvelden. Den var så hvit og lett, liksom så ren. Jeg fikk lyst å bade i den. Vasse ut til knærne, for så å kaste meg ned på magen, såpe meg inn med den for å ikke la overgangen ved navelen bli så kald. Da hele meg var våt ville jeg legge meg på rygg i snøen, naken og med hvit hud, og kikke opp mot himmelen. Jeg ville stirre på et punkt mellom trærne og skyene, prøve å la sjelen min følge øynene, bli dradd inn i noe der oppe, og kanskje ville jeg ikke komme tilbake. Kanskje ville jeg bli der oppe. Flyktig i det blå. Jeg frøs ikke ennå.

Litt lengre borte satt det en katt. Den lot som den ikke så meg, men jeg visste den fulgte med. Jeg viet den ikke så stor oppmerksomhet, annet enn vissheten ved at jeg ikke var helt alene. Jeg, hvit mot hvit, og den, svart mot hvit. Bortsett fra magen. Den var hvit som snøen, og det så ut som den ikke hadde noen mage. Der hvor magen er, så det ut som den hadde en oval grop inn i kroppen, som om den hadde et hull i seg. Da ville den aldri kunne spise, for den hadde ikke noen mage å la føden fordøyes i. Det måtte bety at den ikke levde, og dette følte jeg på der jeg lå. Jeg var begynt å føle kulde nå, huden var stiv og frossen, og jeg prøvde å la være å hutre. Huden var hard og nuppete, jeg skulle ønske solen ville komme fram. Jeg skulle ønske den tok til å tine meg, og så for meg hvordan det ville se ut. Som når noen har satt ut et kamera og latt det filme, for så å spole filmen, så man kan se de små forandringene, og så drastisk det ser ut å se alt det som i hverdagen er oss usynlig. Slik ville det se ut når snøen smeltet lagvis rundt meg. Etter en liten stund ville det bare være noen få flekker igjen, kanskje en like ved armen min. Da ville jeg legge mitt hode på den, og puste varm ånde mot dette siste spor av vinter, og slik ville jeg og solen utslette alle spor. Bare meg selv igjen. En hvit kropp mot ennå ikke grønt gress. Om noen hadde filmet enda noen uker, ville de kanskje se huden min sakte men sikkert få en gyldnere glød. Folk ville kanskje la seg fasinere av dette, at et lite hvitt menneske kunne begynne å se levende ut bare av at solen traff det i noen timer og dager. Jeg ville late som ingenting og smile forsiktig mens jeg tenkte, jeg er lagt i lake og nå treffer solen meg slik at noe av meg blir usynlig, de kan ikke se hele meg. Som når en kvist i badedammen ser ut som den er delt like under overflaten. Man blir lurt av en hinne som brytes, slik de nå ikke kan se mine innerste tanker. De kan heller ikke vite at jeg engang skrubbet meg i iskald snø, bare for å oppleve denne våren. En liten fugl lander på stortåen min. Den kiler meg forsiktig, før den letter, og forsvinner.

23.12.10, skriver et kort

Du vet det ikke, men nå fløy den rette svarttrosten forbi vinduet utenfor, og nå må du tenke på fuglen mens du åpner, sort mot hvitt for det er snø nå, men snart er det vår og da skal du få en prestekrage av meg. Skal, skal ikke, skal, ferdig gå!

24.12.10, ser ut vinduet

Snøen la seg slik vi likte det, som et stort mykt teppe av bomull utenfor, og jeg likte å tenke på å base i den. Jeg lekte med tanken om å bare kle av meg, og gå ut på bare, kalde føtter, stille meg opp, med armene strakt ut til siden, som om jeg lente meg mot en sterk vind. Så ville jeg la meg falle framover, kjenne etter i hele kroppen hvorfan sekundet ville vare ekstra lenge, før jeg traff den myke, lette snøen. Jeg ville ikke kjenne kulden med en gang, grepet av øyeblikket som jeg jo var. Så delilig det ville være å bare være til. Kulden ville først komme etterpå. Når jeg kjente snøen smelte mot hoden, fuktig, nærmest som dugg. 

(så gjorde jeg det)

20 Desember 2010, jeg begynner å innse at det nærmer seg jul

Jeg gikk bortover og trodde at det var en helt vanlig morgen. Jeg visste lite om at du satt der og ventet på meg rundt hjørnet, og var så vakker i din sorte drakt mot den hvite snøen. Jeg stoppet opp for å ikke skremme deg, og da kikket du på meg med orange øyne. Der stod jeg og skjønte at jeg var havnet hvor jeg skulle, jeg skulle se en svarttrost i byen for første gang, og jeg hvisket, «vent på meg!»

Da jeg våknet hadde jeg en følelse av å ha drømt noe i form av skygger på en tegning. Jeg prøvde å få tak på drømmen, og kunne erindre noe om en barnevogn og noe jeg skulle skaffe. Det var noe med å gå i butikken, og noe med å ikke miste. Det var en mann av utenlansk opprinnelse jeg skulle forholde meg til, og han bodde i en blokk med en stor stein i heisen. Jeg vet ikke hvorfor steinen var der, men jeg tror det bare var et midlertidig oppholdssted. Jeg tror jeg prøvde å få barnevognen inn i heisen, kanskje var det steinen jeg skulle frakte. Jeg husker ikke mer og bestemte meg for å prøve å glemme det hele.