23.12.10, skriver et kort

Du vet det ikke, men nå fløy den rette svarttrosten forbi vinduet utenfor, og nå må du tenke på fuglen mens du åpner, sort mot hvitt for det er snø nå, men snart er det vår og da skal du få en prestekrage av meg. Skal, skal ikke, skal, ferdig gå!

24.12.10, ser ut vinduet

Snøen la seg slik vi likte det, som et stort mykt teppe av bomull utenfor, og jeg likte å tenke på å base i den. Jeg lekte med tanken om å bare kle av meg, og gå ut på bare, kalde føtter, stille meg opp, med armene strakt ut til siden, som om jeg lente meg mot en sterk vind. Så ville jeg la meg falle framover, kjenne etter i hele kroppen hvorfan sekundet ville vare ekstra lenge, før jeg traff den myke, lette snøen. Jeg ville ikke kjenne kulden med en gang, grepet av øyeblikket som jeg jo var. Så delilig det ville være å bare være til. Kulden ville først komme etterpå. Når jeg kjente snøen smelte mot hoden, fuktig, nærmest som dugg. 

(så gjorde jeg det)