I går kveld begynte jeg plutselig å gråte etter å ha sett en film på sengen. Den handlet om en fantastisk jente som døde i ung alder, hun var kunstner og hun elsket hester og mer vil jeg ikke fortelle, jeg vil heller spørre deg: tror du det kunne hende meg også? Jeg begynte uansett å gråte fordi jeg kom til å tenke på alt jeg har mistet, og alt jeg mister her og nå, hver eneste dag mister jeg mer og mer, og alt er ugjennkallelig og for alltid forbi. Jeg lot tårene renne alene på det mørke rommet, og en tanke slo meg: hvor er jeg egentlig? Jeg prøvde å late som jeg var i en labyrint, jeg lukket øynene enda det allerede var mørkt, og så for meg alle veiene jeg hadde å velge mellom. Det virket ikke. Jeg var like fortapt og alene, klarte bare ikke å få føttene til å rikke seg..