Hvorfor så du meg ikke da jeg gikk forbi? Mellom trærne der borte trødde jeg stille over mosen og du så meg ikke. Var det fordi jeg gikk så stille? Trødde varsomt over den myke matta, lot den ta over for mine små trinn, denne grønne matta som jo var ment for sin oppgave. Var det fordi jeg gikk i ett med de høstfarga bladene? Blafret håret mitt i takt med de snart fallende bladene, ga de mine egne farger en annen, kjedeligere? For hvem kan vel måle seg med et løvtre i full prakt, det viste seg sterkere og vakrere enn meg, jeg ble usynlig der ved siden av, kanskje, lille meg med brunbeige hår, så klart så du meg ikke, det var kanskje en fugl som fløy fordi ansiktet mitt idet jeg så på deg med mine faktisk blå øyne, en blåfugl, ja det må det ha vært, og den viftet med vingene sine i takt med mine øyenvipper, du kunne ikke se at jeg hadde farget dem svarte for anledningen, deg, på en benk der borte. Du så meg ikke, men jeg så deg, hele tiden.