Selv om vinteren kan være fin, så har jeg denne lengselen. Jeg vil ha sol og naken hud, jeg vil ha klær som henger så enkelt på kroppen, jeg savner friheten ved å kunne tusle ut uten å finne verken sko eller jakke! Jeg vil dykke i lunka vann, kjenne bølgeskvulp mot haken hvis jeg ligger stille i vannoverflaten som en krokodille, og later som jeg venter på neste offer, med det gjør jeg ikke for jeg er snill innerst inne,  jeg vil tørke meg i solen slik at håret former seg etter underlaget og mitt hode, og blir et mystisk bindeledd mellom meg og kloden, vannet og solen. Jeg vil plukke et blad og late som jeg spiser det, leke med tanken på at om jeg skulle bli forlatt på en hytte uten vått eller tørt, så ville jeg faktisk kunne overleve på blader og bark, jeg ville finne bær i skogen og vaske meg ren i elven, så enkelt det ville vært å ha det slik. Jeg vil sette meg på et hvilket som helst tog og la det frakte meg hvor jeg måtte ønske, jeg kunne ha med meg en sovepose og vite at hvor som helst kan jeg bo, for jeg ville ikke fryse, og kanskje ville jeg velge å dra helt til et annet land, for selv om Norge er fint så kan Frankrike være finere, og kanskje ville jeg dra dit. Jeg ville pakke sekken, vaskepulver, undertøy og kanskje en genser, skissebok og noen gode penner, og så ville jeg sette meg på et tog som kunne ta meg med, og framme i Frankrike etter litt om og men ville jeg spasere selvsikkert ut av toget, og det første jeg ville gjøre var å kjøpe meg en baguett og noe godt å drikke, jeg ville finne meg en benk og sitte der og studere alle menneskene, og kjenne at jeg elsket dem alle, bittelitt, og det ville jeg være i stand til å tenke fordi solen gjorde huden min gyllen og fin, og håret mitt fikk lyse striper. Jeg ville le litt når jeg ser en stor knute, og kommer på at jeg ikke har greid det siden jeg forlot Norge, og kanskje ville jeg skaffe meg en børste og gre det, men sannsynligvis ikke, jeg ville nok heller la hår være hår, kanskje ville jeg gre det litt med fingrene en time senere, men ikke nå, jeg ville sitte der og smile mystisk, for jeg har ikke denne kulden som tærer på meg, som får meg til å samle opp et ekkelt hat og kun smile av og til, når jeg for en liten stund kan komme til å glemme av at jeg egentlig er iskald på beina fordi jeg valgte sko kun etter buksa jeg hadde på meg, og ikke etter snøen som hadde lagt seg i Stavanger for en dag, for slik liker jeg det, jeg vil gå ut og treffe herlige mennesker i tynne sko og tynn jakke og ikke tenke så fælt på hvem det er som jager oss mennesker hele tiden.