Mennesker mangler ordentlige ører. Det er kanskje det som gjør dem så vanskelige å forstå. En del av kommunikasjon mangler, og vi ble ment til å bruke ord. Hunder, katter, hester, dem bruker ørene. Fuglene fikk vinger. Delfinene fikk sinn kraft under vann. Hva med oss? Vi skal forstå. Vi vil forstå. En dag. Jeg prøver å visualisere ørene mine. Kjenne dem. La dem vise, når jeg ser på folk. Men det blir blikk. Bare blikk. Og ikke alle vil forstå. Hvilken verden ble vi egentlig skapt for? 

Men jeg smiler til en fremmed på bussen, og blir glad når våre øyne møtes. Så løper jeg, fort, fort, fort, og jeg kan ikke høre min egen pust idet jeg setter mine fotspor.