En dag jeg trodde jeg skulle bli forfatter

Lunka luft av natten treffer ansiktet hennes, og får panneluggen til å deles på midten. Det er stille ute, på den måten det bare kan være i skumringen. Alle små lyder blir forstørret og gjort synlige. Den vanligvis så lydløse blafringen når vinder virvler gjennom tretoppene, virker høy og nær. Hun lukker øynene og det føles som å henge fritt i lufta. Var hun kanskje egentlig en av spurvene? Fløy hun kanskje nå, på leting etter et tre å tilbringe natten i? Ville hun se hele byen under seg om hun bare åpnet øynene på rett tidspunkt? Nei. En katt skriker klagende, og hun ser den løpe over gata. Det er slike lyder man hører så spesielt godt om natten. Om dagen ville ingen la seg distrahere av noen katteskrik, kanskje ikke en gang hun selv, men nå, det lyttes. Kanskje er det derfor hun så ofte sitter slik, i vinduskarmen, med ryggen lenende til den ene veggen, og beina i kryss. Drømmende. Hun ser for seg hvordan den lille byen sover, og det er som om hun tenker så mye lettere da. Når alle andres drømmer er frie og ustyrlige, da slipper hennes egne tankestrømmer til. Hun stirrer hvilende ut i natta, og lar øynene fanges. Hun lar dem ikke blunke, slik at alt blir uklart og skurrete, som en våt vindusrute. En hinne, men den hindrer henne ikke. Nye bilder når henne, alting blir så annerledes, bladene på treet kan sakte men sikkert forvandle seg. Hun stirrer. Lar seg ikke distrahere. Prøver å ikke tenke en eneste tanke, men innser at det ikke er mulig. Stadig må hun innse at hun tenker, idet hun tenker på å ikke tenke. Kanskje det ikke skal være mulig å få fred. Er alle mennesker fanget inni sitt eget hode? Hver gang de prøver å hvile, og ikke tenke på noe, blir alle kastet tilbake til den samme virkeligheten.