Så satt jeg der, alene, og forstod at høsten er her. Vinden rev i jakken min på den måten jeg ikke kan unngå å gjenkjenne. Enda trærne ennå er grønne, kunne jeg lukte dem bekymre seg. I veska mi lå en paraply. En sort paraply, og jeg oppdaget at den matchet både jakken, buksen og også vesken min. På den første høstdagen satt jeg der alene og var sort.