Skyene var store og tykke, og himmelen blå bak. Jeg var den utvalgte, styrtende ut i den yrende natten. Solen var i ferd med å gå ned, og jeg så den. I veikanten skimtet jeg en pelskledd bylt, liggende i en unaturlig stilling. Det var ikke min tur å dø i kveld, og jeg sendte den en tanke. Da jeg minutter senere steg ut, ble jeg stående og se. Tente en røyk, den første denne dagen. Det var kveld, og jeg oppdaget en bakke. Ble stående og se på den. I kjente omgivelser, men aldri før hadde jeg sett denne bakken. Tanken om å gå den slo meg. Bare denne lille trangen etter å stå på toppen, for så å gå ned igjen. Forvissheten om at jeg kunne. Men jeg gjorde det ikke. Det er ikke jeg som skal gå denne bakken, ikke denne gangen.

 

Da vi var superstjerner