Alle mine kjære

Følelsen av å ikke strekke til, for tiden går bare fra meg, lar meg bli sittende igjen alene i en tom bil, en bil som aldri slutter å kjøre, og ikke forteller den meg hvor, den er på autopilot enda jeg selv styrer, jeg må velge å ikke ha et valg, og derfor kjører vi i disse uendelige svingene.

Det eneste bilen tillater meg er å kaste epler ut vinduet, og setet ved siden av meg er fullt av dem. Jeg tar et, rødskimrende duggfriskt skall, jeg ser hvordan det har akkurat den rette konsistensen, tar en stor bit, men ikke før jeg får svelgt den første biten, sveives vinduet ned og jeg må kaste det. Slik fortsetter det, i hver evige sving må jeg kaste fra meg eplene mine, vi kjører i de evige og uforanderlige svingene, og det eneste som forandres er eplehaugen min. Den minsker, snart er det bare noen få igjen, og jeg ser det. Begynner å bekymre meg, disse flotte eplene som har akkurat den rette konsistensen, de knaser så perfekt mellom tennene, ustoppelig har jeg knasket en og en bit, brutt den tynne hinnen av rødgrønt skall, før jeg har blitt tvunget til å kaste det fra meg. Det er mine egne hender som styrer hendelsen, men hele tiden sitter jeg med denne følelsen av at allting foregår over hodet på meg, jeg tror jeg styrer min egen bil, men så viser det seg at jeg bare har noen få epler igjen, og det er nesten for sent nå, jeg har gravd meg ned i min egen eplehaug, jeg er bare et slags bindeledd nå, jeg bare sørger for at eplene havner i hånden, får såvidt smake nå, de skal vekk, vekk og jeg har snart ikke mer tid. Jeg må gi slipp på verdens beste epler, og magen min verker nå, ikke fordi den er full av norgesepler, men fordi jeg innser at nå har jeg ikke har noe valg lengre..