Tenk å kunne bestemme seg for å være usynlig for en dag. Å bare flyte innimellom alt annet, og bare betrakte alle helt uten å være redd for å forstyrre. Å bare velge seg den usynlige puten, for eksempel. En pute som gjorde at du straks gikk i ett med fargen på stoffet og deretter også veggen bak deg. Så kunne du sitte der så lenge du ville, og bare drikke kaffe en hel dag med nesen i en god bok, uten smilende turister som spør om du kan ta bilde av dem og ivrig viser deg hviken knapp på kameraet du skal trykke på for å forevige dem framfor en statue, en fontene, et skilt eller bare dem to tett inntil hverandre med luer kjøpt på torget, og de føler seg så norske så norske.
For all del, jeg har ikke noe i mot turister, jeg kan ofte med en svak begeistring betrakte dem, og noen ganger skulle jeg ønske jeg bare gikk bort og spurte dem og de ikke kunne være så vennlige å la meg fotografere dem der de står og slikker på en is i den lave høstsolen ved tårnet utfor Sting, om de hadde noe imot at jeg knipset noen bilder av dem der de står og ser så søte og glade ut. -No, of course not, skulle de da si med luene på snei, og ivrig stille seg opp framfor meg med brede smil. -Oh, just look natural, please, skulle jeg si da og trekke meg litt tilbake, snurre skjerfet mitt noen ekstra ganger rundt halsen og betrakte dem fra siden. Så kom det rette øyeblikket vi alle hadde ventet på, jeg knipset på det perfekte tidspunktet, før jeg takknemmelig tok farvel og forlot dem der oppe ved tårnet, med et mystisk smil om munnen.
Så skulle jeg kanskje etterpå slentre inn på min faste kafé, og målbevisst velge Puten. Gå i ett med bildet i rammen bak meg, som er et portrett av en nydelig ung jente, og her slapp jeg å være meg, her var det bare jenten i rammen, og jeg forble i en slags mellomhinne, verken sittende på stolen eller inni rammen, en slags utflytende tilstand der den tynne, mørkhåra jenta med de dype øynene tok over for meg, ble meg, og jeg på underligvis ble bildet, selv om jeg fornemmet føttene mine som jeg hadde hverdagslig krysset over hverandre. Jeg kunne nok undre meg, hvor ble det av min kropp når jeg satt her i den magiske stolen, og hun passet på meg? Jeg var der jo, men slappet av på et underlig vis. Det var ikke meg og dem nå, alt sammen var bare en flytende hinne av liv som ble levd. Og er satt jeg, i en stripe av kveldsolen gjennom vinduet så klart, og eide ikke en eneste bekymring i verden fram til stengetid.