Jeg har stått på kanten av bakken, stått der og bare kikket opp med solen i ryggen og blåsende blåklokker i grøftekanten, mens fuglene flyr omkring og liksom spør meg hva det er jeg egentlig vil. Jeg har gått bakken. Opp, mens det har begynt å regne, og fuglene stille har søkt ly under trærne, har jeg trasket sikkert fram, tatt noen få pauser underveis, satt meg på steinen som lå så hensiktsmessig til, og nynnet litt på denne melodien jeg kjente så godt. Jeg har stått på toppen, sett meg omkring, sett fuglene ovenfra og latt som jeg i hemmelighet var en av dem, lukket øynene og kjent vinden rusle gjennom de sprikende hendene mine mens jeg tenkte at de egentlig var fjær, myke, fine vinger som jeg kunne gjøre hva jeg ville med.

Mens du satt hjemme og nynnet stille til en sang du ikke husker navnet på, har jeg sett rundt meg selv, der på toppen, en siste gang. Hvisket de hemmelige ordene mine ut i luften, latt de bli ført med i kraftens dufter. Kjent solen treffe kinnet mitt, mens jeg takknemmelig myser mot den. Så har jeg latt føttene mine begynne å gå. Jeg ba dem ikke direkte, men lot den føre meg med. Ta meg med dit jeg nå skulle. For en gang skyld ville jeg bare stole på dem. Stole på å bli ledet i riktig retning. For så å gå ned, med solen i ansiktet og en liten spurv på min skulder.