Idag så jeg et tre som var delt i to av en skygge. Rett på midten, som månen når den er så halv, så halv. Der satt jeg bak en mur og fokuserte på et punkt opp i himmelen, jeg lot tre være tre og fokuserte på å holde øynene åpne så lenge at himmel, lys og trær gikk i ett som en eneste deig av lys og skygger. Trærne tok til å bølge. Et tre på hver side forvandlet bladene sine, først til små fugler, flaksende små kolibrier, flere hundre på hvert tre, som om de sugde nektar av verdens mest fruktbare mor, og tenk, nettopp det tror jeg faktisk de gjorde.

Jeg ble sittende og se. Lot blikket vandre denne dagen jeg ikke kunne se hva det var meningen jeg skulle gjøre her i livet. Uansett hva jeg finner på, er det noen som gjør akkurat dét bedre enn meg. Er jeg skapt for å bare la andre speile seg i mine forsøk på å gjøre en forskjell? Er jeg bare stengelen til gressets blomster? Bare til for at de fargerike skal få strekke seg så høyt så høyt? Riktig sole seg, suge til seg hver en stråle, for så å bruke sin oppsparte energi på å blomstre som verdens vakreste solsikke? Mens jeg, som dens ensfarga energikilde, må nøye meg med at blomsten i det minste gir meg skygge for den sterkeste sola, ja jeg må prøve å riktig nyte det at jeg i det minste ikke blir solbrent, bære mine knopper fram inntil de blir plukket av det rette øyet, og da skal jeg smile idet de blir løftet så trygt opp mot det blå, og jeg blir revet i to. Ingen legger merke til den gjenstående stilken, bundet til jordas myke, kalde overflate.

Og så; en av kolibriene løsner fra treet, og faller ned som blad, sakte nedover mot bakken, og jeg tenkte at nå dør en fugl, på samme måte som folk ser et stjerneskudd og tenker at nå døde et menneske. Men noe underlig skjedde. Den traff en gren lengre nede, og nå var alt med ett bare blader igjen, alle kolibrier var fløyet denne natten, forduftet, som ved magi. Men denne ene gjenstående landet på et større blad og tok til å blafre så varsomt med vingene.