Så gikk hun sin vei likevel. Hun var ingen, og nå gikk hun. Bortenfor trærne som nå nesten ikke hadde blader igjen, og de få som enda klamret seg trofast til sitt opphav, var blitt gule og tørre. Det var sent nå. Mørkere enn nødvendig. Hun følte seg som et lite barn der hun trødde gjennom hauger av tørre blader og plasket litt ekstra i den ene sølepytten. Hun visste noen sikkert så dumt på henne, men hun hadde ikke noe å si dem, hun plasket så mye hun ville. Helst ville hun sett at det steg en svær sjø opp foran henne, at hun kunne trø ned fortauskanten, og ned i den mørkegrønne sjøen. La den fylle tomrommet rundt henne, sprike med fingrene mens hun tok til å svømme nedover, for det var hennes snø nå. Alle andre ville gått oppe på overflaten, tråkke over havet uten å se det, for de hadde enda ikke vært høyt nok til å få komme til grunn, de hadde ikke lært å fly for å svømme.

Dette var huset hennes nå. Sjøgress der på bunnen ville utgjøre en hage, og dette var plassen hun ikke følte seg alene. Her kunne ingen bo, og derfor var det perfekt for henne. Dette var hjemmet hennes, og hun visste det ikke, men det var bygget kun for henne. Hun trodde hun var alene, hun trodde hun var forsvunnet i intet, hun hadde forlatt overflaten, hun var forvandlet til støv. Alt eller ingenting, og hun valgte begge deler på en gang. Mens hun svømte lengre og lengre nedover, fikk hun følelsen av å ikke ane hva som var opp eller ned, og hun skjønte at opp og ned sammen utgjorde den gyldne veien hun nå skulle klamre seg til. Hun hadde fått dette hjemmet, hun bare visste det ikke ennå.