Jeg visste det nå. Jeg måtte finne meg et tre. En eller annen plass i byen stod det et tre og ventet på meg, og hele tiden hadde jeg kjent på denne lengselen, uvitende om at dette treet sto klar. Tenk om jeg bare hadde skjønt det litt før. Mens jeg hadde vandra rundt, latt beina føre meg, på søken etter dette uvisse, med slitte sko og ullskjerf rundt halsen, smilt forsiktig til damen som mata svanene, og tenkt, her går jeg, og det er ikke beina mine som bestemmer, det er jeg, Vera, og jeg vet hvor jeg skal. Her går jeg, og jeg smiler til deg, fremmede. Jeg kjenner deg ikke, men jeg gir deg et smil, så du skal tenke at se, der går hun, på vei til noe, kanskje hjem, kanskje jobb, og hun smiler til meg fordi hun er snill, fordi hun er glad, fordi hun er omtenksom, og jeg: hei, jeg smiler til deg, du mater svanene klokken ti på åtte en mandags kveld, og jeg gir deg et smil, jeg er på vei til jobb og jeg vet hvor jeg skal, her står du og mater svanene, her går jeg og er på vei. Og hele tiden har dette treet stått klar.

Og nå var tiden inne for å finne frem. Nå skulle vi møtes. Jeg og treet skulle se hverandre, og med en gang vite hvem vi var. Du lurer kanskje på hvordan jeg kunne savne et tre? Du vet kanskje ikke hva jeg snakker om, hva jeg lengter etter. Og det visste ikke jeg selv heller. Ikke før nå. For bare en uke tilbake hadde jeg trodd jeg ønsket meg en hund. En liten venn som kunne gå ved min side, følge meg, som en trofast soldat. Jeg tenkte at det måtte være en stor hund. Ikke en liten pelsdott med korte bein og høye bjeff, ikke en slik som får plass i jakken, jeg skulle ikke ha en slik hund, som kunne forveksles med en katt, eller kanskje et ekorn. Ikke en slik hund som folk skulle bøye seg ned og kosesnakke med, de skulle ikke tenke å så søt, de skulle ikke klappe den på hodet, og bøye seg ned, som et skummelt troll, med hånden truende fram over snuten til den lille, og hunden ville legge ørene bakover, se litt vekk, prøve å vise den fremmede kjempen at den bare var liten, og helt tam, og hvorfor bøyer du deg ned over meg og stirrer på meg, jeg har aldri gjort noe galt, jeg er bare en liten hund, og så ville den pipe forsiktig, og se usikkert opp på meg, og jeg ville ta den opp, åpne jakken min og legge den innforbi, passe på den og fortelle det fremmede trollet at han er bare litt redd, han er ikke sint, han vil ikke bite, han er bare litt redd. Og den fremmede ville forstå. Strekke fram en finger som den lille ekornhunden forsiktig snuste på, for så å stikke den store våte tungen ut og slikke den fremmede på fingeren, og de ville bli venner nå, for nå trodde trollet at hun forsto.

Ikke en slik hund. Min hund skulle være stor. Stor og sterk. Kraftige frambein, poter som mest av alt minnet om en bjørn, en liten bjørn kanskje, men likevel. Sterke føtter. Den skulle være bratt i nakken, stolt, med halen lett oppover. Hver gang jeg satte med, skulle den legge seg ved beina mine, som om den slappet av, legge det edle hodet sitt på labbene sine, og kikke kort opp på meg, før den ga seg til å følge med på alt rundt oss. Der kunne jeg sitte og drikke en kopp kaffe. Vel vitende om at min store sterke venn passet på. Fulgte med. Han lå tilsynelatende og sov. Helt rolig, med det ene bakbeinet litt ut fra kroppen. Folk ville gå forbi, og ingen ville bøye seg ned for å klappe hunden min, for han sov, han var stor og sterk, og nå sov han. Når de gneldrende småhundene gikk forbi, og trakk i lenken til damene som nappet tilbake i den andre enden, ville han løfte litt på hodet, og bare se på dem. Med de kloke øynene sine. Og jeg ville tenne en røyk, og sette meg litt bedre til rette. Da ville hunden min kikke opp på meg igjen, for å se om jeg ville gå, vil du gå nå, skal jeg reise meg og stille meg ved din venstre side, som du har lært meg, skal du reise deg, skal jeg reise meg, skal jeg passe på deg?

En slik hund ville jeg ha. En hund som kunne hett Kero eller Ajax. Kairo eller Floyd. Santo eller Faust. Sterke, stolte navn. Og han skulle vært min beste venn.

Men nå hadde jeg funnet ut at løsningen lå nærmere. Jeg måtte tilbake til barndommen. Tilbake til friheten over å vite hva ingen andre visste. Tibake til å skue på forbipasserende fra oven, der ingen kunne se meg. Jeg skulle bli usynlig igjen. Alt jeg behøvde var å finne mitt tre.