Så fant hun kanskje sin plass likevel. Ikke ennå, men snart, og kanskje. Ikke bare fordi solen strøk henne på kinnet idag, eller fordi hun ventet så lenge med å spise at hun ikke var sulten lengre da hun likevel spiste et knekkebrød. Ikke derfor. Allting ville hende når det var bestemt. Når alle frekvenser var tidsnok, som alltid, og solen sto opp samtidig som henne, da ville det nok gå bra til slutt. Nå drømte hun seg vekk i mellomtiden. Vekk til dype hav og høye skoger, vekk til denne verdenen da hun kunne klatre til topps i sjøgresset, der på bunnen. Der ville hun smile og finne sin sjøstjerne, klappe den forsiktig på den ene armen. Inntil allting gikk opp ville hun bli der så lenge. I sjøstjernens rike, der hun kunne stryke den så mye hun bare ville. Så ville hun nok ta den med opp i treet sitt, hun ville nok det. Hun ville nok ta den i armen, så de kunne flyte sakte opp, om de ville, men de ville klatret, de ville nok det, bare fordi de var så glad i å ta seg frem. De ville klatre sammen, og tok den ene til å dale ned, ville den andre løfte, sveve sammen. På samme bølge. Bølger de visste de ikke lengre var avhengig av, men like fullt nøt de det de fikk.

Enn så lenge var det hele en drøm. En drøm som ble holdt ved like ved å dyrke den. Frø ble sådd fra dem begge, og de vannet dem sammen. De lot de små spirene få vokse seg sterkere, en gang ville de kanskje vokse seg tettere samtidig som de ble store og sterke. En gang ville kanskje de små spirene se ut som en eneste vakker plante. Ingen kunne vite, men så lenge noen turte å tro, vokste de videre i kraften av de troende. Det var så enkelt. Bare noen frø som vokste seg større i godt lys. Noe næring måtte til, men de var hardføre. De pustet i glimtene av dem selv.