FreeForm, originally uploaded by Carlos Bolívar.

never would stop growing

never would stop growing, originally uploaded by estampillas.

Looking up

Looking up, originally uploaded by i5prof.

bejeweled.

bejeweled., originally uploaded by im_on_tambourine.

Jeg så en turkis dør idag

Jeg legger visst merke til alt idag. Det var en fin dør, og det var som om den lyste opp rundt seg. Jeg kjørte videre. For en god stund siden ble en gammel låve revet vekk, og jeg gikk ut fra at det skulle bygges opp bolighus der istedenfor. Idag så jeg at de bygde en ny låve. En ekte låve, med låvedør og skråtak. wow. Det overrasket meg. En låve rives ned, en ny låve bygges opp. Det trenger faktisk ikke være verre enn som så.

Det er som om jeg har hatt så mye på hjertet i hele dag, men nå når jeg skal skrive ned, vet jeg ikke hva jeg skal skrive. Men jeg så min søster vaske sin ponni. Han er hvit, og hun vasket han hvitere. Såpet manen hans inn, skylte bort med varmt, godt vann. La på han varme tepper så han skulle tørke uten å fryse. Og jeg tenkte: her ser jeg kjærlighet. Jeg så kjærligheten en kald vinterdag i stallen. Kjærligheten har ingen grenser, og burde ikke ha regler, derfor kan man se den overalt. Jeg så faktisk kjærligheten i meg selv idet jeg rettet teppene på hesten min, la dem perfekt for at de ikke skulle gnage, med en pad over manken for å gjøre det mer behagelig. En handling jeg faktisk gjør hver dag, uten å tenke over det. Er det sånn med alle, forsvinner kjærligheten, fordi det blir en vane?

Comforts of home

Comforts of home, originally uploaded by Bordadorhund.

For å finne inspirasjon samt samle de fine bildene en plass, har jeg bestemt meg for å blogge dem. Står under bildet hvem som har uploada det, så det vises hvilke bilder det ikke er jeg som har tatt, og i det hele tatt, hvem som har tatt dem. Enjoy. (Hvis noen er innom bloggen min da, det aner jeg egentlig ikke)

Livet er en smultring under vann

Klokken er 05.12, jeg kommer hjem fra julebord på folken, og kjenner på at livet er ganske okay, faktisk. Jeg har aldri vært flink på slike sammenkomster, av den grunn kom jeg etter maten. Å spise sammen med mange andre folk skremmer meg. Jeg er flau, det er teit, jeg skulle ønske jeg kunne danse som disse flotte menneskene, være så enkelt som dem, men jeg har forstått at våre liv er forskjellige, og prøver å innse det.

I det dansende samfunn er jeg unormal. Og det plager meg ikke lengre.

Til en viss grad plager det andre. For dem det faller naturlig. Kroppene deres vet det liksom fra før av, hodene deres har ingen forhåndsskapte hemninger. Det er som om dem vil at jeg og skal danse. Som om det er deres ansvar å få meg til å danse. Å få meg til å danse. til å bevege meg uhemmet til musikk.

Det som gjorde kvelden bra, er at noen ser ut til å forstå meg, på et stille, forunderlig vis, og det både imponerer og skremmer meg.,

make my night

Jeg satte meg i senga uten å se ut vinduet, da noe stort og lyst fikk meg til å se ut. Et sekund hoppet hjertet mitt, jeg trodde det måtte være en metoritt eller et annet fenomen. Da ser jeg at det bare er månen. Men den lyser så underlig sterkt i natt, jeg ser rett opp på den ut av mitt nyvaska vindu, og for et syn! Hvis jeg stirrer lenge og stille, er det som om skyene beveger den nærmere og nærmere meg. Tenk å plukke den ned som en liten, lysende ball, og kjenne litt på den. Det er rart å tenke på hvor stor den egentlig er. Og hvordan det kan få oss til å føle oss så små. Så små i den store verden, når jeg prøver å se for meg jordkloden hengende i universet, ved siden av månene. Og solen! Den er på en måte høydepunktet i livet mitt, den er så stor, så stor, og nå er det så lenge siden jeg har sett den at jeg nesten ikke kan forestille meg den. Men den er der ute en plass, og lyser opp månen for meg. Solen hjelper meg på mange måter. Ingenting er som å kjenne solen varme på naken hud. Du kan nesten si det er det jeg lever for. Det, og en del andre vesentlige ting. "Jeg overlever vinteren for å kunne leve om sommeren," pleide jeg å si, men jeg prøver å øve meg på å like vinteren bedre.

They are everywhere

Igår var jeg og svømte i svømmehallen. Det var gøyere enn forventa, selv om jeg følte meg utrolig dum i badehette og badedrakt. Etter å ha inngått pakt om å slanke meg minst 5 kilo svømte jeg en halvtimes tid, hadde kappløp inni meg med ukjente damer, og det var gøy for jeg vant hele tiden. Men det kunne jo ikke de vite da. 

Men det jeg kom til å tenke på var; det er folk overalt, hele tiden. Jeg vedder på at uansett når jeg hadde gått i svømmehallen, hadde det vært noen der, ukjente mennesker. Som står der. Skifter, dusjer, såper seg inn, svømmer. Det er foressten pussig å se på dem når de svømmer. De ser så alvorlige ut, der og da ser svømming ut som verdens kjedeligste sport. Fram og tilbake, alvorlige blikk, ingen snakker, ingen ser på hverandre. De bare svømmer. De eneste som ser ut til å ha det kjekt er badevaktene. Som vokter over oss svømmende mennesker. Så ble jeg en av dem jeg også da, fram og tilbake, fram og tilbake. De andre har vel også kappløp inni seg får man håpe, så kjeder de seg kanskje litt mindre. Mens jeg prøvde å holde følge med en sporty mann, tenkte jeg at nå er jeg en sel. Men det funket ikke helt uten svømmebriller. Jeg må investere i noen gode svømmebriller. 

I svømmehallen er det alltid mennesker. På veien i bilene sine er det alltid mennesker. I butikkene er det mennesker. De er nesten overalt. Man møter så mange i løpet av en dag, som man ikke kjenner, og ikke snakker til. Noen vil man kanskje aldri møte igjen. Kanskje jeg skal begynne å svømme kjempeofte, og kjenne igjen folkene i svømmehallen. Da blir de til mennesker jeg kjenner igjen, men aldri snakker til. Så kan jeg stå der i dusjen og lure på hva de andre tenker på, hvilke liv de har, om de elsker noen. 

Kanskje. 

Svevmoment

Jeg husker når jeg var liten, mindre hvertfal. Urd og jeg tok alltid følge til skolen, og vi hadde mange faste ritualer vi alltid gjorde. Blant annet hadde vi et tre, et værtre. Vi plukket hvert vårt blad, og på det kunne vi lese hvordan dagen kom til å bli. Noen ganger pleide vi å drømme om at det skulle bli flom. Sånn at vi kunne svømme til skolen. Lurte på hvordan vi skulle balansere på den faste benken, når vi måtte svømme over den. Jeg drømte særlig om å kunne svømme og sette meg på et hustak. Det var noe uvirkelig vet dette, kunne sitte på et hustak, som en mektig fugl, og bestemme hvor jeg ville dra. Kunne svømme bort til en tretopp og sette seg der.

Jeg har alltid hatt et ønske om å utforske denne himmelen, lufta, overflaten, som er så uvirkelig og tilgjengelig for meg, bare et menneske, som verken kan fly eller puste under vann. Jeg pleide å øve meg på å fly da jeg var barn. Jeg hadde et håp om at hvis jeg bare øvde nok, ville armene mine og teknikken min bli så bra at jeg ville lære meg å fly på ordentlig. Jeg, søsteren min, og Kjersti. Hun pleide å si at humlen skal teoretisk sett ikke kunne fly den heller for vingene er så små og svake i forhold til den store kroppen, men den kan, likevel. Dette ga oss mot, for Kjersti var den fornuftige av oss. Vi pleide å hoppe fra dukkehytta i hagen, tok sats med bena, flaksa med armen, lukket øynene, og viktigst av alt, troen! Vi måtte tro på at vi ville klare det. Fikk følelen av at det virka, før vi så traff bakken igjen. Vurderte hverandre, så framgangen, var ganske sikre, vi ville bli de første flyvende barn. Jeg var faktisk litt redd for at noen andre skulle lære det før oss, trente ekstra i smug, jeg ville vi skulle bli de første.

Om nettene drømte jeg om at vi hadde lært oss å fly. Vi løp, helst i nedoverbakke, la oss fremover, på magen, og forlot bakken. Brukte vingene, altså armene. Det var de beste drømmene jeg hadde. Helt til jeg skulle vise noen andre at jeg kunne fly. Det gikk aldri når jeg skulle vise. Noen få ganger den siste tiden har jeg drømt at jeg flyr igjen. Ene gangen var jeg vampyr, og når jeg fløy, var jeg usynlig. Andre gangen falt det meg liksom bare naturlig, jeg satt på en galopperende hest i nedoverbakke, og så bare forlot jeg hesteryggen, og fløy på egenhånd. Jeg prøvde ikke å vise det fram. Var det frykten for å misslykkes? Jeg tror jeg hadde det bedre slik. Drømmen varte lenger, og ble mer virkelig, for jeg prøvde aldri å bevise noe for noen andre. Jeg kunne sitte på det hustaket, i vissheten om at ingen så meg, og det var så fint.

Idag snakket vi igjen om flommen. En del av oss ønsker oss fortsatt en flom. En følelse av ekstremvær og uvirkelighet. Tenk å kunne svømme rundt i gatene. Om alt ble stengt og det eneste nødvendige var å svømme i nabolaget for å dele på provianten. Men vi har mistet noe siden sist vi snakket om dette. En bit fantasi har blitt byttet ut i fornuft. Flom ødelegger kjelleren, for å begynne i det små, og flom dreper og kan drepe mennesker. Noe i oss er ikke barn lengre. Som den dagen Kjersti sa : humlene kan faktisk fly fordi kroppene deres ser store ut, men egentlig er det bare lodden pels, de er ikke større en en bie egentlig. Humlene kan fly fordi de er humler. Mennesker kan ikke lære fly. Jeg må fortsatt bite det i meg.

look-alike

look-alike, originally uploaded by Sofie Berntsen.

East side gallery, Berlin

Jeg letta og fløy. Opp, og over hustakene, høyere og høyere, så høyt at jorda begynte å virke liten der nede. Så vridde jeg armene litt, slik fuglene gjør, og seilte nedover, raskt, raskt, men før jeg nådde tretoppene vridde jeg armene på ny, og suste bortover. Jeg så en elefant der nede, og den løftet snabelen som for å fange meg. Den var borti foten min, men jeg kom meg videre, og fløy oppover, oppover. Det var så lett, armene mine var blitt vinger. Jeg kunne henge i lufta som en kolibri, ved å bruke armene og føttene som vinger, å fly er ikke så ulikt å svømme, nemlig. Slik kunne jeg ta en pause for å se på alle menneskene der nede. De var begeistra over noe, og ingen kom seg noen vei, så jeg fløy over dem, for å se hva det dreide seg om. For så å lande på et hustak, jeg så meg rundt og hvilte armene litt.

Og våkna. I min egen seng. Men jeg er sikker, det er fugl jeg skal bli, om da ikke vampyr, slik som her.