They are everywhere

Igår var jeg og svømte i svømmehallen. Det var gøyere enn forventa, selv om jeg følte meg utrolig dum i badehette og badedrakt. Etter å ha inngått pakt om å slanke meg minst 5 kilo svømte jeg en halvtimes tid, hadde kappløp inni meg med ukjente damer, og det var gøy for jeg vant hele tiden. Men det kunne jo ikke de vite da. 

Men det jeg kom til å tenke på var; det er folk overalt, hele tiden. Jeg vedder på at uansett når jeg hadde gått i svømmehallen, hadde det vært noen der, ukjente mennesker. Som står der. Skifter, dusjer, såper seg inn, svømmer. Det er foressten pussig å se på dem når de svømmer. De ser så alvorlige ut, der og da ser svømming ut som verdens kjedeligste sport. Fram og tilbake, alvorlige blikk, ingen snakker, ingen ser på hverandre. De bare svømmer. De eneste som ser ut til å ha det kjekt er badevaktene. Som vokter over oss svømmende mennesker. Så ble jeg en av dem jeg også da, fram og tilbake, fram og tilbake. De andre har vel også kappløp inni seg får man håpe, så kjeder de seg kanskje litt mindre. Mens jeg prøvde å holde følge med en sporty mann, tenkte jeg at nå er jeg en sel. Men det funket ikke helt uten svømmebriller. Jeg må investere i noen gode svømmebriller. 

I svømmehallen er det alltid mennesker. På veien i bilene sine er det alltid mennesker. I butikkene er det mennesker. De er nesten overalt. Man møter så mange i løpet av en dag, som man ikke kjenner, og ikke snakker til. Noen vil man kanskje aldri møte igjen. Kanskje jeg skal begynne å svømme kjempeofte, og kjenne igjen folkene i svømmehallen. Da blir de til mennesker jeg kjenner igjen, men aldri snakker til. Så kan jeg stå der i dusjen og lure på hva de andre tenker på, hvilke liv de har, om de elsker noen. 

Kanskje.