Svevmoment

Jeg husker når jeg var liten, mindre hvertfal. Urd og jeg tok alltid følge til skolen, og vi hadde mange faste ritualer vi alltid gjorde. Blant annet hadde vi et tre, et værtre. Vi plukket hvert vårt blad, og på det kunne vi lese hvordan dagen kom til å bli. Noen ganger pleide vi å drømme om at det skulle bli flom. Sånn at vi kunne svømme til skolen. Lurte på hvordan vi skulle balansere på den faste benken, når vi måtte svømme over den. Jeg drømte særlig om å kunne svømme og sette meg på et hustak. Det var noe uvirkelig vet dette, kunne sitte på et hustak, som en mektig fugl, og bestemme hvor jeg ville dra. Kunne svømme bort til en tretopp og sette seg der.

Jeg har alltid hatt et ønske om å utforske denne himmelen, lufta, overflaten, som er så uvirkelig og tilgjengelig for meg, bare et menneske, som verken kan fly eller puste under vann. Jeg pleide å øve meg på å fly da jeg var barn. Jeg hadde et håp om at hvis jeg bare øvde nok, ville armene mine og teknikken min bli så bra at jeg ville lære meg å fly på ordentlig. Jeg, søsteren min, og Kjersti. Hun pleide å si at humlen skal teoretisk sett ikke kunne fly den heller for vingene er så små og svake i forhold til den store kroppen, men den kan, likevel. Dette ga oss mot, for Kjersti var den fornuftige av oss. Vi pleide å hoppe fra dukkehytta i hagen, tok sats med bena, flaksa med armen, lukket øynene, og viktigst av alt, troen! Vi måtte tro på at vi ville klare det. Fikk følelen av at det virka, før vi så traff bakken igjen. Vurderte hverandre, så framgangen, var ganske sikre, vi ville bli de første flyvende barn. Jeg var faktisk litt redd for at noen andre skulle lære det før oss, trente ekstra i smug, jeg ville vi skulle bli de første.

Om nettene drømte jeg om at vi hadde lært oss å fly. Vi løp, helst i nedoverbakke, la oss fremover, på magen, og forlot bakken. Brukte vingene, altså armene. Det var de beste drømmene jeg hadde. Helt til jeg skulle vise noen andre at jeg kunne fly. Det gikk aldri når jeg skulle vise. Noen få ganger den siste tiden har jeg drømt at jeg flyr igjen. Ene gangen var jeg vampyr, og når jeg fløy, var jeg usynlig. Andre gangen falt det meg liksom bare naturlig, jeg satt på en galopperende hest i nedoverbakke, og så bare forlot jeg hesteryggen, og fløy på egenhånd. Jeg prøvde ikke å vise det fram. Var det frykten for å misslykkes? Jeg tror jeg hadde det bedre slik. Drømmen varte lenger, og ble mer virkelig, for jeg prøvde aldri å bevise noe for noen andre. Jeg kunne sitte på det hustaket, i vissheten om at ingen så meg, og det var så fint.

Idag snakket vi igjen om flommen. En del av oss ønsker oss fortsatt en flom. En følelse av ekstremvær og uvirkelighet. Tenk å kunne svømme rundt i gatene. Om alt ble stengt og det eneste nødvendige var å svømme i nabolaget for å dele på provianten. Men vi har mistet noe siden sist vi snakket om dette. En bit fantasi har blitt byttet ut i fornuft. Flom ødelegger kjelleren, for å begynne i det små, og flom dreper og kan drepe mennesker. Noe i oss er ikke barn lengre. Som den dagen Kjersti sa : humlene kan faktisk fly fordi kroppene deres ser store ut, men egentlig er det bare lodden pels, de er ikke større en en bie egentlig. Humlene kan fly fordi de er humler. Mennesker kan ikke lære fly. Jeg må fortsatt bite det i meg.