Jeg letta og fløy. Opp, og over hustakene, høyere og høyere, så høyt at jorda begynte å virke liten der nede. Så vridde jeg armene litt, slik fuglene gjør, og seilte nedover, raskt, raskt, men før jeg nådde tretoppene vridde jeg armene på ny, og suste bortover. Jeg så en elefant der nede, og den løftet snabelen som for å fange meg. Den var borti foten min, men jeg kom meg videre, og fløy oppover, oppover. Det var så lett, armene mine var blitt vinger. Jeg kunne henge i lufta som en kolibri, ved å bruke armene og føttene som vinger, å fly er ikke så ulikt å svømme, nemlig. Slik kunne jeg ta en pause for å se på alle menneskene der nede. De var begeistra over noe, og ingen kom seg noen vei, så jeg fløy over dem, for å se hva det dreide seg om. For så å lande på et hustak, jeg så meg rundt og hvilte armene litt.

Og våkna. I min egen seng. Men jeg er sikker, det er fugl jeg skal bli, om da ikke vampyr, slik som her.