make my night

Jeg satte meg i senga uten å se ut vinduet, da noe stort og lyst fikk meg til å se ut. Et sekund hoppet hjertet mitt, jeg trodde det måtte være en metoritt eller et annet fenomen. Da ser jeg at det bare er månen. Men den lyser så underlig sterkt i natt, jeg ser rett opp på den ut av mitt nyvaska vindu, og for et syn! Hvis jeg stirrer lenge og stille, er det som om skyene beveger den nærmere og nærmere meg. Tenk å plukke den ned som en liten, lysende ball, og kjenne litt på den. Det er rart å tenke på hvor stor den egentlig er. Og hvordan det kan få oss til å føle oss så små. Så små i den store verden, når jeg prøver å se for meg jordkloden hengende i universet, ved siden av månene. Og solen! Den er på en måte høydepunktet i livet mitt, den er så stor, så stor, og nå er det så lenge siden jeg har sett den at jeg nesten ikke kan forestille meg den. Men den er der ute en plass, og lyser opp månen for meg. Solen hjelper meg på mange måter. Ingenting er som å kjenne solen varme på naken hud. Du kan nesten si det er det jeg lever for. Det, og en del andre vesentlige ting. "Jeg overlever vinteren for å kunne leve om sommeren," pleide jeg å si, men jeg prøver å øve meg på å like vinteren bedre.