Klokken er 05.12, jeg kommer hjem fra julebord på folken, og kjenner på at livet er ganske okay, faktisk. Jeg har aldri vært flink på slike sammenkomster, av den grunn kom jeg etter maten. Å spise sammen med mange andre folk skremmer meg. Jeg er flau, det er teit, jeg skulle ønske jeg kunne danse som disse flotte menneskene, være så enkelt som dem, men jeg har forstått at våre liv er forskjellige, og prøver å innse det.
I det dansende samfunn er jeg unormal. Og det plager meg ikke lengre.
Til en viss grad plager det andre. For dem det faller naturlig. Kroppene deres vet det liksom fra før av, hodene deres har ingen forhåndsskapte hemninger. Det er som om dem vil at jeg og skal danse. Som om det er deres ansvar å få meg til å danse. Å få meg til å danse. til å bevege meg uhemmet til musikk.
Det som gjorde kvelden bra, er at noen ser ut til å forstå meg, på et stille, forunderlig vis, og det både imponerer og skremmer meg.,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar