day 8, In a house

day 8, In a house, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Det har vært en lang dag. Jeg har tatt tre fly, og er enda ikke fremme, der jeg trodde jeg skulle være. Fra å føle meg som på en ørn, har jeg også fått føle hvordan et fly virkelig kan kjennes lite og skrøpelig, og plutselig var jeg ikke trygg i det hele tatt. Jeg har faktisk opplevd min livs verste flytur. Hvis du har vært på flyplassen i Bodø, og synes den er liten, så har du aldri vært på flyplassen i Leknes eller Svolvær. Vi måtte lande i sistnevnte på grunn av snøstorm. Etter å ha kretset rundt i et humpende lite fly med dunking fra snøballer i propellene, i tillegg til alt bråket det faktisk lagde fra før, måtte vi snu. Derfra ble det buss. Jeg trodde først bagasjen min var blitt borte, men den var bare gjemt bak en dame. Vi busset oss bortover en vei, i snøstorm og null sikt, og jeg tenkte at ingenting overrasker meg nå. Hadde vi sklidd av veien hadde jeg antakelig bare rista på hodet.

Så ankommer vi endelig Leknes. Jeg skal ta en buss videre, men veien er stengt på grunn av ras, og fare for flere. Noen telefoner senere strever jeg meg oppover i snø til knærne, og blir møtt av en koselig dame. Her skal jeg få bo. Jeg får middag og te og soverom, jeg får bad og kan dusje, jeg har internett, og det er en liten valp her, og datteren Ida har hest akkurat som meg, og vi er attpåtil like gamle. Folk er nordnorske og herlige, og jeg må bare si ifra sier de, og jeg tror dem. Jeg blir tatt godt vare på. I morgen skal jeg og Ida på kafé, jeg spurte om det var noen koselige kafeer her, og ja, det er en! Den skal hun vise meg, og vi skal drikke kaffe og kakao. Og så, kommer jeg meg kanskje på bussen min videre mot Reine, og farmor. Fred ut.

Fra flyplassen i Bodø

Jeg sitter på gate 17 med tre mennesker. Snøen har festa seg på vinduene, som om det har snødd vannrett. Vi landa i piskende snø, og idag var likevel første gang jeg følte at flyet virkelig var som en stor ørn. Jeg satt ved vinduet, eneste mennesket på min rad, og så på hvordan vingen ble brukt for å få flyet til å lande. Hvordan den brukte lufta, eide lufta. Jeg skulle ønske det var jeg som hadde funnet opp en flyvemaskin. At jeg kunne si: "Jeg fikk menneskene til å fly. Jeg har vunnet over tyngdekraften, og jeg kan frakte folk hvor det skulle være." Det kan jeg ikke. Og da føles det liksom ikke så bra likevel. Jeg vil finne opp en måte å virkelig la menneskene sveve, uten at de bare tenker på det som en måte å forflytte seg på. Hvordan kan jeg få dem til å fatte magien i et svev? Og hvordan definerer vi svevet? Det fysiske svevet er allerede tilgjengelig, og jeg må vise dem noe mer. Kan man ta noen med på en reise i tankeverden, en reise så virkelig, at når de kommer tilbake til seg selv igjen, kan de ikke huske hvor de er. Kanskje glemmer de til og med sitt eget navn, sin kjære sitt navn. Bare for en liten stund så klart, jeg vil ikke lure menneskene. Jeg vil bare vise dem, for en stund, at det finnes så mye mer enn du tror. Men du må tro, ellers finnes faktisk ingenting.

Vi puster, vi ser, vi snakker med en katt eller en venn. Men ingen kan egentlig vite om det er sant. Ingen kan bevise at vi er her. Kanskje er det hele en drøm. Kanskje er vi oppspinn i hodet til noen andre. En refleks som skaper det de ønsker å se. Hva om det ikke finnes mennesker? Hva om vi bare finnes i hodet på kattedyrene i Afrika, som et mareritt om hva som vil skje om kloden forvrenger seg, og skaper noen som så absolutt vil omforme allting. Mennnesker har en tendens til å alltid ville skape noe fysisk. Vi lager oss falske behov, og dem tror vi på. Vi tror så mye på dem, at vi glemmer resten. Forestillingene våre blir virkelighet.

Day 7, trying to not spoil the project

Day 7, trying to not spoil the project, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Jeg må innrømme at dette med å ta et bilde hver dag ikke er lett for meg i det hele tatt. Jeg liker ikke å legge ut bilder jeg ikke er fornøyd med, og egentlig ikke mener noe med. Men jeg tror likevel dette ikke er så dumt fordi det tvinger meg til å faktisk ta bilder hver dag, også når jeg egentlig ikke har tid. Idag har jeg ikke hatt en eneste ledig stund, jeg svømte før jobb, så jobba jeg, så på workshop, (der vi ikke tok bilder) så kom jeg hjem, pakket og da jeg hadde pakka ned alt kamerautrstyret kom jeg på at jeg mangla dagens. Så her er det. Og jeg ser at jeg ubevisst har gjort dette til et selvportrettprosjekt. Jaja, det kan jo bli interessant å se tilbake på, som jo også er hensikten. Jeg gjør egentlig dette bare (hvertfal mest) for meg selv. Vil folk følge med er de hjertelig velkommen, men jeg må bare presisere at det er ikke alle bildene jeg nødvendigvis føler representerer meg. Dette er et slags tøyse-prosjekt som jeg prøver å ta seriøst!

Om ca 3 1/2 time må jeg stå opp for å reise til flyplassen. Til Lofoten. Jeg lover blogg og bilder!

Et barndomsminne: Tørt, litt stivt gress mot barføtte sommerføtter. Måkeskrikenes melodi omkranser tilværelsen, og himmelen er blå slik den bare kan være en sommermorgen i Juli. Det er tidlig, bare dyrene og naturen har stått opp. Også meg da, men min eksistens er så enkel når sval vind har vekket meg ved å stryke mitt ansikt. Så ser jeg det jeg håpet på. De kommer hoppende, moren først, og ungene på rekke etter. Jeg sitter musestille, på huk, med nattskjorten brettet over beina. Huden min blir nuppete selv om sola så smått har begynt å varme. Harene får meg til å glemme alt annet. Morens lange, sterke bakbein strekker seg sakte, hun lener seg fram og spiser en løvetann. Velger dem ut blant gresstråene. Som om hun lærer ungene sine at de skal nyte livets goder. Jeg krøller tærne mine, lar fingrene borre seg inn i gresset. Holder meg fast, vet at en bevegelse kan avbryte magien. Balanserer, mens håret mitt såvidt blåser foran øynene mine. Slik blir jeg sittende. En liten jente i fjorden. Som visste, ingenting varer evig, men minnene kan ingen ta. Jeg smiler.

syrlig-søtt

Hvem bestemte egentlig hvem vi skulle bli? Hva skjedde egentlig da vi ble oss selv, og ingen andre? Var det noen som ville oss noe? Og denne noen, ser han oss idet vi strekker armene mot himmelen, idet vi slipper en ballong, og ser den forsvinne, borte for alltid. Jeg tror ikke det.
Vi er her alle sammen for en grunn, men hva, det vet man ikke enda. Alle skal vi gjøre noe, være noen, vi ble ikke skapt for ingenting. Noen skal finne hverandre, se hverandres speil, du vet det? Alles skjebne er så forskjellig. Alt, tilpasset. Ikke oss, men hverandre. Noen synger, der andre lytter, og melodien blir til, så enkelt som det.

Har du lagt merke til hvordan vi noengang er så samtidig? Når noen ser hverandre, det er bare et blikk, men denne tanken kom samtidig, deres øyne treffer på likt. Og dette bare, blir alt. Når man åpner munnen på likt, for å si noe, men stoppes, idet stemmene treffer. Som å kaste blomster mot hverandre, for å la den andre ta i mot, men blomstene dunker borti hverandre, og faller mot bakken. Blått mot hvitt forsvinner i grønt, og disse blomstene kan aldri mer plukkes.

Hva tenker han på, gutten i rullestolen, når han våkner opp fra søvnens tankespinn. Ingen ord, tomme, dype øyne er det eneste som treffer meg. Drømte han noe? Er han en annen i sine drømmer? Får han omskapes, bli fri, en pause fra virkelighetens tynne luft? Jeg håper han løper rundt, roper til en hund, og sparker en fotball. Ser den sveve, av kraften fra han selv. Ser denne sorte kulen mot den blå himmelen, og det varer bare noen sekund, tiden er ikke alltid det som betyr noe her i verden. Ballen svever kort, men kanskje også for alltid. Så hører han hunden bjeffe, ser sollyset skinne gjennom pelsen. Opplever hvordan alt blir stille, enda verden fortsatt snurrer, enda bilene kjører der borte, enda fuglene kvitrer. Øynene er vår sterkeste sans, og de overdøvet det andre, for en stund.

Snakker han sammen med sin mor, i drømmen? Hører hennes stemme, og får endelig fortelle, jeg er glad i deg mamma. Så, med ett, er han verdens raskeste gutt, slik det så ofte er i drømmer, det snur brått. Hopper ut av kjøkkenvinduet, kjenner såvidt gardinene berøre armene, lander og løper. Kjenner beina treffe gresset, og ser at han plutselig er barføtt.

Så faller den løpende gutten. Han ser himmelen over seg, for av en merkelig grunn faller han bakover. En rød ballong der oppe. Og et stort hull åpenbarer seg under han. Hvordan føles det å våkne, når virkeligheten er så brutal at han ble ment å være ensom? Når alle kan reise seg opp, gå sin vei, bare ikke han selv. En lyd, et lavt lite klynk, når han åpner øynene og innser, det var en drøm. På gulvet. Egentlig kan ingen hjelpe han. Triste øyne, den sterke sansen er hans beste, og nesten eneste. Gråter han noen gang, alene i sin seng?

day 6, I´m starting to write norwegian again

day 6, I´m starting to write norwegian again, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Du lurer ikke meg, tiden. Jeg ser at du setter dine spor, men dagen min er ikke over før jeg forsvinner inn i den gyngende søvnens rike. Det var noen som fant på at dag var dag og natt var natt, men ingen kan vite uten å se på klokken. Jeg leser tiden av mitt indre ur, jeg kan se det for meg som morfars gamle klokke, en sånn man har i lomma, gjerne i en liten lenke. Den tikker og går litt sånn som den vil, og slik vil jeg gjerne ha tiden min. Hvis noe er så utrolig at du får denne følelsen av åpenbarelse, kan man håpe at klokken bare stopper. At tiden stopper. Jeg ser det for meg, mennesker fryst inn i stillinger de ikke visste de hadde, og jeg, med denne rare tanken i hodet om at alt hadde visst en mening likevel. Så underlig det ville vært å se dem slik.

Jeg tenker ofte på hvor utrolig mange mennesker vi er. Jeg sier vi, og det er sannheten. Man kan se dem utpå, ansikter, kropper, smilende munner, alvorlige øyne, strålende smilerynker. Men hva hvis man kunne tre inn i alle disse hodene. Hva foregår der inne, der vi alle er så unike. Hvilke fantastiske tanker, som jeg aldri har hatt selv, kunne jeg spille inn på bånd, og høre om igjen en dag jeg vil gråte.

Jeg så en masse barn idag. De satt alle så forventningsfulle, klare blikk og raske i bevegelsene. Utenifra så de alle så like ut. Men så fikk jeg øye på denne lille piken. Hun hadde kortklipt hår, og støttet seg inntil en søyle med ryggen. Munnen hennes var lukket, liten og alvorlig. Blikket hennes flagret hit og dit, hvor fløy tankene hennes, tro.. Og så, jeg så meg selv blant alle disse barna. Muligens var jeg litt som henne. Øynene mine søkte støtte, samtidig som de vil få med seg alt. Jeg gjemte meg litt bak hånda mi, som om jeg hadde en stor føflekk jeg ville skjule. Jeg gjemmer meg i smug, tror jeg. Vil gjerne vise at jeg finnes, vise verden at mine tanker er her, de også, og er like unike som alle andres, men kanskje, for noen, betyr de noe mer? Kan noen kjenne seg igjen i mine tanker, og tenke at på en måte er vi litt like? Se meg gjerne, jeg vil bare ikke ha alles blikk.

day 5, there are things unseen in this photo

day 5, there are things unseen in this photo, originally uploaded by Sofie Berntsen.

I found a basket with a lot of my dad's pictures today. I brought it up from the basement, and placed it at the bottom of the stairs. For some reason, I love my dad´s work. He did really take some good photos, and I'm going to look at them all.

Some of them are of myself. I have memories I can't remember. That's kind of strange. I lived, saw and smelt, and it probably made me to the person I am today. That little girl on the photographs is me, but I can't remember it. Is it in there, somewhere? I remember some, but not much.

I remember one day we was on our way home. Bartlesville, Oklahoma, USA. I was a cute little girl. Always either pretending to be a dog, or talking to my invisible dog. But this time I was running, like a normal girl. I remember being mad at someone. My mother or my sister, I think. I was not allowed to run so far on my own, but I did it anyway. Outside our neighbour´s house, I climbed up in a big tree. I sat there, waiting for them to come, and waiting to see them look after me and being afraid. But they never came, and I started to cry. Scrubbed my knee at my way down.

day 4, is life like stairs?

day 4, is life like stairs?, originally uploaded by Sofie Berntsen.

I'm using my own kamera, and I miss my dad's. I don't like when I feel that the quality of my photos is'nt good enough.

It's been a strange day, and I really don't know what to do. Maybe I should sleep now.. I feel like diving.

Day 3, trapped in my bed

Day 3, trapped in my bed, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Yes, this really was the best I could come up with this day, and I don't like it. It is not good enough. But I did'nt want to spoil the project, so I'm not using any archive photo. This really is day 3, and I have to accept that.

As always, I'm not telling you what this means. But I promise you, I feel kind of trapped.

Day 2, I don't know if someone is watching over me anymore

Day 2, I don't know if someone is watching over me anymore, originally uploaded by Sofie Berntsen.

I'm so god damn tired. I feel like I have not slept for days, and that's not far from the truth, acually. I don't even remember what I'm dreaming, that little time I sleep. My night-book is almost empty. I look terrible, tired eyes and messy hair. Should have been in bed hours ago. So you only get to see my shadow today.

Tomorrow morning I'll swim again. And today, I have both trained and been riding my horse. Something about it feels easier than everything else, and I can't stop. I just can't.

Day 1, me testing my goggles against the sun

Day 1, me testing my goggles against the sun, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Ok, now I'm starting a 365 days photo project, inspired by other people at flickr. I hope this will make me more reflected and a better photographer. Everyday I will (try) to take photos that convey my life. That day.

And I have decided to write in english. This is maybe my hardest goal. I´m not good at it, and feel that I only can communicate real in norwegian. Which is both impractical and a bit sad.

This first picture is kind of a self portrait. Or wait, it IS a self portrait! I'm looking through my new goggles, out the window. It's taken in my sister's room. I don't actually know why I decided to take pictures there. But there is a fish in the window. It's blue, and it's not that kind of fish you would eat. You could say it's a pretty fish. Glass-painting-fish.
Anyway.. Was this fish making me go in that door?

I swam this morning. What I like about swimming, is to look at the others under water, and pretend that I am a fish. When I kick hard every time I reach the pool's edge, and when I'm hurtling forward, I see through the glasses. it is then I become a fish. Ore some other animal. Preferably a dolphin. Seal also works.

Today's question to myself: why does it feels so weird to be naked? What am I hiding for all the elderly ladies who do not even bother to take a towel around them selves on their way to the shower. I think I'm strange.

An admission: I used google translate. A bit. I still feel safer in norwegian.

Jeg skal ikke fortelle hva jeg drømte i natt.

I natt husker jeg ikke hva jeg drømte. Jeg våknet, og trodde jeg ikke ville glemme. Jeg skulle skrive det ned. Det var noe fælt, husker jeg. Kan ikke erindre hva, bare denne følelsen.. Hvorfor er det noen drømmer vi bare ikke kan huske? Kanskje vi husker i et kort øyeblikk, som i et lysglimt? Men så, som når man glemmer når hva man skal si, er det borte. Hvorfor? Beskyttes vi mot våre egne hoder? Noen sier de aldri drømmer, enda de vet at det gjør de. Hva har de inni seg som ikke en gang deres egen bevissthet får se? Hva skaper mitt eget hode om natten? Jeg har kalt den "nattbok" og legger jeg den på nattbordet mitt. Nå.


(ps. Want to see two incredible photos? Scroll down.)

Fred ut.

The Awful Truth, Day 4: Could Be Working Harder, originally uploaded by Big Fat Rat.

Silje, originally uploaded by Christopher Jonassen.

Tro hvordan det har seg at noen liksom bare ser. Vet ikke hvordan eller hvorfor, bare er, slik noen ikke drømmer sovende.

Eksistens. Vi finnes egentlig ikke, noen av oss. Under duggvåte blader puster vi bare om natten. Under den sirkelformede, er vi ikke alene, men med oss selv. Alt du ser er ditt eget øye, ditt eget hode. Fargene du ser, de er deg selv.

Skremmer jeg deg?

Livet er en skummel pakke. Derfor pakket noen den inn i flere lag. Denne noen, brukte all verdens typer papir. Vi kan skrelle den, som en løk. Eller vi kan pirke teipen sirlig av med neglene, og undre oss over at teipen som løsner, kan ikke brukes på nytt. Natteutflyktene dine er ikke for ingenting, du vet det.