I natt husker jeg ikke hva jeg drømte. Jeg våknet, og trodde jeg ikke ville glemme. Jeg skulle skrive det ned. Det var noe fælt, husker jeg. Kan ikke erindre hva, bare denne følelsen.. Hvorfor er det noen drømmer vi bare ikke kan huske? Kanskje vi husker i et kort øyeblikk, som i et lysglimt? Men så, som når man glemmer når hva man skal si, er det borte. Hvorfor? Beskyttes vi mot våre egne hoder? Noen sier de aldri drømmer, enda de vet at det gjør de. Hva har de inni seg som ikke en gang deres egen bevissthet får se? Hva skaper mitt eget hode om natten? Jeg har kalt den "nattbok" og legger jeg den på nattbordet mitt. Nå.


(ps. Want to see two incredible photos? Scroll down.)

Fred ut.