Hvem bestemte egentlig hvem vi skulle bli? Hva skjedde egentlig da vi ble oss selv, og ingen andre? Var det noen som ville oss noe? Og denne noen, ser han oss idet vi strekker armene mot himmelen, idet vi slipper en ballong, og ser den forsvinne, borte for alltid. Jeg tror ikke det.
Vi er her alle sammen for en grunn, men hva, det vet man ikke enda. Alle skal vi gjøre noe, være noen, vi ble ikke skapt for ingenting. Noen skal finne hverandre, se hverandres speil, du vet det? Alles skjebne er så forskjellig. Alt, tilpasset. Ikke oss, men hverandre. Noen synger, der andre lytter, og melodien blir til, så enkelt som det.
Har du lagt merke til hvordan vi noengang er så samtidig? Når noen ser hverandre, det er bare et blikk, men denne tanken kom samtidig, deres øyne treffer på likt. Og dette bare, blir alt. Når man åpner munnen på likt, for å si noe, men stoppes, idet stemmene treffer. Som å kaste blomster mot hverandre, for å la den andre ta i mot, men blomstene dunker borti hverandre, og faller mot bakken. Blått mot hvitt forsvinner i grønt, og disse blomstene kan aldri mer plukkes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar