Jeg sitter på gate 17 med tre mennesker. Snøen har festa seg på vinduene, som om det har snødd vannrett. Vi landa i piskende snø, og idag var likevel første gang jeg følte at flyet virkelig var som en stor ørn. Jeg satt ved vinduet, eneste mennesket på min rad, og så på hvordan vingen ble brukt for å få flyet til å lande. Hvordan den brukte lufta, eide lufta. Jeg skulle ønske det var jeg som hadde funnet opp en flyvemaskin. At jeg kunne si: "Jeg fikk menneskene til å fly. Jeg har vunnet over tyngdekraften, og jeg kan frakte folk hvor det skulle være." Det kan jeg ikke. Og da føles det liksom ikke så bra likevel. Jeg vil finne opp en måte å virkelig la menneskene sveve, uten at de bare tenker på det som en måte å forflytte seg på. Hvordan kan jeg få dem til å fatte magien i et svev? Og hvordan definerer vi svevet? Det fysiske svevet er allerede tilgjengelig, og jeg må vise dem noe mer. Kan man ta noen med på en reise i tankeverden, en reise så virkelig, at når de kommer tilbake til seg selv igjen, kan de ikke huske hvor de er. Kanskje glemmer de til og med sitt eget navn, sin kjære sitt navn. Bare for en liten stund så klart, jeg vil ikke lure menneskene. Jeg vil bare vise dem, for en stund, at det finnes så mye mer enn du tror. Men du må tro, ellers finnes faktisk ingenting.
Vi puster, vi ser, vi snakker med en katt eller en venn. Men ingen kan egentlig vite om det er sant. Ingen kan bevise at vi er her. Kanskje er det hele en drøm. Kanskje er vi oppspinn i hodet til noen andre. En refleks som skaper det de ønsker å se. Hva om det ikke finnes mennesker? Hva om vi bare finnes i hodet på kattedyrene i Afrika, som et mareritt om hva som vil skje om kloden forvrenger seg, og skaper noen som så absolutt vil omforme allting. Mennnesker har en tendens til å alltid ville skape noe fysisk. Vi lager oss falske behov, og dem tror vi på. Vi tror så mye på dem, at vi glemmer resten. Forestillingene våre blir virkelighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar