Hva tenker han på, gutten i rullestolen, når han våkner opp fra søvnens tankespinn. Ingen ord, tomme, dype øyne er det eneste som treffer meg. Drømte han noe? Er han en annen i sine drømmer? Får han omskapes, bli fri, en pause fra virkelighetens tynne luft? Jeg håper han løper rundt, roper til en hund, og sparker en fotball. Ser den sveve, av kraften fra han selv. Ser denne sorte kulen mot den blå himmelen, og det varer bare noen sekund, tiden er ikke alltid det som betyr noe her i verden. Ballen svever kort, men kanskje også for alltid. Så hører han hunden bjeffe, ser sollyset skinne gjennom pelsen. Opplever hvordan alt blir stille, enda verden fortsatt snurrer, enda bilene kjører der borte, enda fuglene kvitrer. Øynene er vår sterkeste sans, og de overdøvet det andre, for en stund.

Snakker han sammen med sin mor, i drømmen? Hører hennes stemme, og får endelig fortelle, jeg er glad i deg mamma. Så, med ett, er han verdens raskeste gutt, slik det så ofte er i drømmer, det snur brått. Hopper ut av kjøkkenvinduet, kjenner såvidt gardinene berøre armene, lander og løper. Kjenner beina treffe gresset, og ser at han plutselig er barføtt.

Så faller den løpende gutten. Han ser himmelen over seg, for av en merkelig grunn faller han bakover. En rød ballong der oppe. Og et stort hull åpenbarer seg under han. Hvordan føles det å våkne, når virkeligheten er så brutal at han ble ment å være ensom? Når alle kan reise seg opp, gå sin vei, bare ikke han selv. En lyd, et lavt lite klynk, når han åpner øynene og innser, det var en drøm. På gulvet. Egentlig kan ingen hjelpe han. Triste øyne, den sterke sansen er hans beste, og nesten eneste. Gråter han noen gang, alene i sin seng?