Day 7, trying to not spoil the project

Day 7, trying to not spoil the project, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Jeg må innrømme at dette med å ta et bilde hver dag ikke er lett for meg i det hele tatt. Jeg liker ikke å legge ut bilder jeg ikke er fornøyd med, og egentlig ikke mener noe med. Men jeg tror likevel dette ikke er så dumt fordi det tvinger meg til å faktisk ta bilder hver dag, også når jeg egentlig ikke har tid. Idag har jeg ikke hatt en eneste ledig stund, jeg svømte før jobb, så jobba jeg, så på workshop, (der vi ikke tok bilder) så kom jeg hjem, pakket og da jeg hadde pakka ned alt kamerautrstyret kom jeg på at jeg mangla dagens. Så her er det. Og jeg ser at jeg ubevisst har gjort dette til et selvportrettprosjekt. Jaja, det kan jo bli interessant å se tilbake på, som jo også er hensikten. Jeg gjør egentlig dette bare (hvertfal mest) for meg selv. Vil folk følge med er de hjertelig velkommen, men jeg må bare presisere at det er ikke alle bildene jeg nødvendigvis føler representerer meg. Dette er et slags tøyse-prosjekt som jeg prøver å ta seriøst!

Om ca 3 1/2 time må jeg stå opp for å reise til flyplassen. Til Lofoten. Jeg lover blogg og bilder!

Et barndomsminne: Tørt, litt stivt gress mot barføtte sommerføtter. Måkeskrikenes melodi omkranser tilværelsen, og himmelen er blå slik den bare kan være en sommermorgen i Juli. Det er tidlig, bare dyrene og naturen har stått opp. Også meg da, men min eksistens er så enkel når sval vind har vekket meg ved å stryke mitt ansikt. Så ser jeg det jeg håpet på. De kommer hoppende, moren først, og ungene på rekke etter. Jeg sitter musestille, på huk, med nattskjorten brettet over beina. Huden min blir nuppete selv om sola så smått har begynt å varme. Harene får meg til å glemme alt annet. Morens lange, sterke bakbein strekker seg sakte, hun lener seg fram og spiser en løvetann. Velger dem ut blant gresstråene. Som om hun lærer ungene sine at de skal nyte livets goder. Jeg krøller tærne mine, lar fingrene borre seg inn i gresset. Holder meg fast, vet at en bevegelse kan avbryte magien. Balanserer, mens håret mitt såvidt blåser foran øynene mine. Slik blir jeg sittende. En liten jente i fjorden. Som visste, ingenting varer evig, men minnene kan ingen ta. Jeg smiler.