I sangen av tornene vokser rosen. Vokser seg større og sterkere. Ingen ser den med dem samme, de er nederst på veien ennå, de vinker ikke en gang, vil slett ikke vise sin hemmelighet til hvem som helst. Strengt tatt ser den det ikke selv ennå. Den tror den skal være kvass og vond for alltid, gjemmer seg der den kan, vet ikke om sin egen ynde, kan ikke, tror ikke, ser ikke, skal.

Den var på en tynn sti jeg følte meg fram. Strakk hånden prøvende fram, tynne fingre med rødlakkerte negler. Visste ikke en gang helt hvor jeg skulle, hvor jeg var på vei, visste bare at jeg skulle komme fram. Jeg skulle komme dit hvor kveldssolen likte å bli litt lengre, ta seg en pustepause, før den trakk seg tilbake, kun i vissheten om morgendagens solskinn.

Du var nok der du . Du var nok det. Kanskje likte du å bre et teppe over beina når du tok farvel med denne dagens stråler, også du i vissheten om at dette var en form for forlengelse, en slags utvidelse av mystikken du likte å leke deg med. Men jeg tror ikke du var der idag. Kanskje hadde du, i hintet om å vente, i visshtene om at noe ville skje, holdt deg i hulen. Holdt deg der du trodde du hadde pyntet på veggene. Men nå hadde du tatt på deg det rette skjerfet. Teppet ville du tidsnok få bre.

Jeg tror ulven din ulte hørere enn min på et tidspunkt. Den satte snuten i været, som for å lukte, som om du hadde senset en forandring i luftpartiklene, et slags hint av vanilje. Den så så fin ut der den spilte klok, tok på seg den kappen alle de andre så godt visste at den hadde. Men så satte den i et hult ul. Et slags lengselsfult kall til alle som hadde de rette ørene. Til all dem som valgte å lytte, og den som lytter er klok. Den som lytter, spisser ørene mot det den tror er noe rettet helt til noen andre. Og forstår.