Se for deg: to mennesker på hver sin side av en glassrute. De har begge to, helt uten å legge merke til hverandre, blåst dugg på ruten og gjort den ugjennomsiktig. Nå lener de begge seg inntil, på hver sin side, nese mot nese, som to små barn ville gjort om de var riktig så ertelystne. Men de to har ennå ikke sett hverandre. De har ikke bare dugget til ruten, men også lukket øynene, og nå tror de begge at de er det eneste som finnes og eksisterer i verden. Enn så lenge står de der, nese mot nese, og er ensomme, sammen. De har ennå ikke tatt til å stryke vekk duggen med venstre pekefinger, de har ennå ikke møtt hverandre nesetipp mot nesetipp og overrasket åpnet øynene, de har ennå ikke sett hverandre gjennom glassruten de så stille har delt, noen minutter av livet på planeten Jorden, en stille kveld det var mørkt nok til at svanene alle hadde hodet under vingen.