Jeg bare kom til å tenke: her sitter de, og alle har de sitt å stri med. Ovenfor meg satt en ung gutt, sansynligvis rundt 16 år, og jeg kunne se at han kikket gjennom bilder av seg selv på mobilen. Jeg kunne se at han prøvde å vurdere hvem av dem som var penest, hvilket han så tøffest ut på. Han skulle nok bruke dem som profilbilde på en eller annen nettside. Fram og tilbake blar han. Framfor meg sitter ei gammel dame, og jeg kan formelig kjenne hvordan kroppen hennes gruer seg til å karre seg av bussen. Ut i kulden på stive bein. Stokken som så lett glir på bussens gulv. Armen som må bære den tunge posen enda den helst ville vært fri, i fall hun skulle snuble. Hva hun har i posen kan jeg bare gruble på, men du skal ikke se bort i fra at det er en gave til et barnebarn, eller middagsmat til den ventende mannen hennes, sittende framfor fjernsynet med fjernkontrollen i hånda. Hva med meg? Hva er det jeg strir med? Kulda anser jeg som et tellende problem om dagen. Ofte begynner jeg å lure på om det bare er jeg selv som kjenner den. Alle går liksom så uanfektet rundt meg. Der jeg føler den nakne hånden min holder på å fryse til is, ser jeg en dame snakke i mobiltelefonen, hennes hånd like naken, men jeg hører et glimt av samtalen hennes der hun sier «..og jeg er bare så glad!» Hun later ikke til å fryse i det hele tatt. Noen ganger ser jeg enkelte gå omkring uten jakke. Hva er det de har gjort riktig, som slipper å fryse så forbannet? Hvem av oss er egentlig på feil klode? Hvert år må jeg prøve å ikke la kulden plage meg sånn, jeg må prøve å slappe av i musklene når jeg venter på bussen, for ikke å skjelve sånn, jeg blir så stiv i ryggen av det. Jeg prøver å se for meg en sandstrand, og der ligger jeg på den varme sanden og ser ut mot havet i total harmoni. Slike tanker. Men som regel hjelper det ikke. Tilstedeværelsen min er rett og slett for gjeldende. Jeg hakker tenner. Jeg kan foresten si som sant er med en gang: jeg hadde ikke klaget om jeg hadde vært utstyrt med en enda bedre fantasi. Tenk så fantastisk å kunne reise hvor man vil bare ved å sette seg ned og la tankene flyte? Selv fungerer jeg ikke lenger enn at jeg vet hvor jeg vil reise, og blir sittende og lengte dit hvor jeg ikke kommer meg, vel vitende om reisen jeg ikke får med meg.