Jeg visste det nå. Jeg måtte finne meg et tre. En eller annen plass i byen stod det et tre og ventet på meg, og hele tiden hadde jeg kjent på denne lengselen, uvitende om at dette treet sto klar. Tenk om jeg bare hadde skjønt det litt før. Mens jeg hadde vandra rundt, latt beina føre meg, på søken etter dette uvisse, med slitte sko og ullskjerf rundt halsen, smilt forsiktig til damen som mata svanene, og tenkt, her går jeg, og det er ikke beina mine som bestemmer, det er jeg, Vera, og jeg vet hvor jeg skal. Her går jeg, og jeg smiler til deg, fremmede. Jeg kjenner deg ikke, men jeg gir deg et smil, så du skal tenke at se, der går hun, på vei til noe, kanskje hjem, kanskje jobb, og hun smiler til meg fordi hun er snill, fordi hun er glad, fordi hun er omtenksom, og jeg: hei, jeg smiler til deg, du mater svanene klokken ti på åtte en mandags kveld, og jeg gir deg et smil, jeg er på vei til jobb og jeg vet hvor jeg skal, her står du og mater svanene, her går jeg og er på vei. Og hele tiden har dette treet stått klar.

Og nå var tiden inne for å finne frem. Nå skulle vi møtes. Jeg og treet skulle se hverandre, og med en gang vite hvem vi var. Du lurer kanskje på hvordan jeg kunne savne et tre? Du vet kanskje ikke hva jeg snakker om, hva jeg lengter etter. Og det visste ikke jeg selv heller. Ikke før nå. For bare en uke tilbake hadde jeg trodd jeg ønsket meg en hund. En liten venn som kunne gå ved min side, følge meg, som en trofast soldat. Jeg tenkte at det måtte være en stor hund. Ikke en liten pelsdott med korte bein og høye bjeff, ikke en slik som får plass i jakken, jeg skulle ikke ha en slik hund, som kunne forveksles med en katt, eller kanskje et ekorn. Ikke en slik hund som folk skulle bøye seg ned og kosesnakke med, de skulle ikke tenke å så søt, de skulle ikke klappe den på hodet, og bøye seg ned, som et skummelt troll, med hånden truende fram over snuten til den lille, og hunden ville legge ørene bakover, se litt vekk, prøve å vise den fremmede kjempen at den bare var liten, og helt tam, og hvorfor bøyer du deg ned over meg og stirrer på meg, jeg har aldri gjort noe galt, jeg er bare en liten hund, og så ville den pipe forsiktig, og se usikkert opp på meg, og jeg ville ta den opp, åpne jakken min og legge den innforbi, passe på den og fortelle det fremmede trollet at han er bare litt redd, han er ikke sint, han vil ikke bite, han er bare litt redd. Og den fremmede ville forstå. Strekke fram en finger som den lille ekornhunden forsiktig snuste på, for så å stikke den store våte tungen ut og slikke den fremmede på fingeren, og de ville bli venner nå, for nå trodde trollet at hun forsto.

Ikke en slik hund. Min hund skulle være stor. Stor og sterk. Kraftige frambein, poter som mest av alt minnet om en bjørn, en liten bjørn kanskje, men likevel. Sterke føtter. Den skulle være bratt i nakken, stolt, med halen lett oppover. Hver gang jeg satte med, skulle den legge seg ved beina mine, som om den slappet av, legge det edle hodet sitt på labbene sine, og kikke kort opp på meg, før den ga seg til å følge med på alt rundt oss. Der kunne jeg sitte og drikke en kopp kaffe. Vel vitende om at min store sterke venn passet på. Fulgte med. Han lå tilsynelatende og sov. Helt rolig, med det ene bakbeinet litt ut fra kroppen. Folk ville gå forbi, og ingen ville bøye seg ned for å klappe hunden min, for han sov, han var stor og sterk, og nå sov han. Når de gneldrende småhundene gikk forbi, og trakk i lenken til damene som nappet tilbake i den andre enden, ville han løfte litt på hodet, og bare se på dem. Med de kloke øynene sine. Og jeg ville tenne en røyk, og sette meg litt bedre til rette. Da ville hunden min kikke opp på meg igjen, for å se om jeg ville gå, vil du gå nå, skal jeg reise meg og stille meg ved din venstre side, som du har lært meg, skal du reise deg, skal jeg reise meg, skal jeg passe på deg?

En slik hund ville jeg ha. En hund som kunne hett Kero eller Ajax. Kairo eller Floyd. Santo eller Faust. Sterke, stolte navn. Og han skulle vært min beste venn.

Men nå hadde jeg funnet ut at løsningen lå nærmere. Jeg måtte tilbake til barndommen. Tilbake til friheten over å vite hva ingen andre visste. Tibake til å skue på forbipasserende fra oven, der ingen kunne se meg. Jeg skulle bli usynlig igjen. Alt jeg behøvde var å finne mitt tre.

Det var en regntung dag. Skyene hang lavt over denne byen som hevdet å kjenne meg. På bakken satt kråkene, kikket rundt seg med vaktsomme blikk. En gang hadde jeg viftet vekk en kråke som hele tiden landet foran meg. Sendt den en tanke om at den var i veien. Ikke nå. Jeg hadde lært. Jeg har en venn som nå er kråke, og jeg har lært. Man skal alle innom flere former her i livet. Noen har form som mennesker, slik som jeg, men det er bare en liten del av de store tilfeldighetene som utgjør mer eller mindre alle hendelser her i verden. Tilfeldighetene råder over alt, og jeg har for lengst sluttet å se på det som tilfeldig. Det er rett og slett bare av gammel vane at jeg fortsatt bruker ordet. Tilfeldighetene råder. Og nå sendte jeg kråkene et varmt blikk.

Jeg tenkte på dette med trær. En stamme, bark, et skall. En krone. En blomst. Det er hva man ser. Et stort tre ser sterkt ut. Tykke klatregreiner, tett med grønne blader. Det var slike trær jeg pleide å like. Sterke trær som tålte meg. Tålte at jeg klatret i dem. Til topps. Jeg ville alltid til topps. Det var en underlig driv i meg, der jeg satte en fot opp, en arm til neste grein, videre, alltid oppover. Da jeg endelig nådde toppen kunne jeg bli sittende i timevis. Undrende over dette fellesskapet menneskene. Alltid i system, alltid samlet masse, en tykk masse av bankende hjerter og blod. Varme kropper. Kalde utpå, men en eller annen varme måtte det være der inne. De hadde alle hjerter som sørget for å holde dem på beina.

I treets topp var jeg trygg. Usynlig. I barneskolealder pleide jeg å snakke med treet. Tremor. Hun hadde bark til hud og blader til hår, og hun var alltid venner med meg. Selv om det regnet hadde hun alltid tørr bark i midten. Der stod hun og ventet på meg. Den dag i dag er hun borte.

Nå tenker jeg på røttene. Det som i virkeligheten holder treet i live. Hvor hadde treet vært uten røtter? Da hadde det ikke vært noen trær. En klok person sa en gang noe vakkert om røttene som fikk meg til å undre meg. Må man klatre opp for å komme ned? Må man opp til toppen for å få komme ned til røttene? Jeg er ikke i tvil om at man må gjøre seg fortjent. Man må ha levd for å forstå røttene. For å få lov til å banke på døren til det riket som i virkeligheten forstår hele sammenhengen. I røttene skapes glimtene som etterhvert skal gjøre meg i stand til å forstå. Til å virkelig se sammenhengen. Fortsatt er jeg bare sendt ut. En liten disippel som prøver å forstå. Jeg hadde i den siste tiden begynt å sette mine egne glimt til verden. Ennå forstod jeg dem ikke alltid selv, men jeg forsto at det som kom fra innsiden må ut for å en gang kunne bli satt i system. Og nå tenkte jeg at tiden var inne for et nytt. I natt måtte det bli noe om trær. Noe om røttene. Noe jeg i all hemmelighet kunne lime opp i den levende byen som om natten var så stille, så stille. Jeg skal gjøre det jeg er satt til og jeg skal gjøre det stille. Like usynlig som jeg var den gangen jeg og tremor snakket om forskjeller.

Er det slik at man i voksen alder legger fra seg noe man i barndommen er beriket med å se? Er det slik at når barnet forteller mor at det har lekt med sin usynlige venn i dag, så er moren den eneste som har på seg for tykke solbriller? Er det slik at kun dypdykkeren kan se rett? Først gjennom dykkerbrillene sine, men nå, naken? Selv har jeg ikke samlet nok glimt til å kunne sitte på fasiten. Som sagt, jeg er ennå bare stasjonert, ikke rede ennå. På sett og vis ennå i reiret. Ennå får jeg bare mat gjennom tremor sitt nebb i form av glimt.

Jeg fortsatte å tenke på treet, enda jeg har skjønt at allting ligger så dypt, så dypt. Dypere enn verdens vakreste tre noengang har rukket å stikke røttene sine. Dypere enn jeg noen gang har turt å strekke mine. Derfor prøver jeg meg på det motsatte. Kanskje i frykt for virkelighetens lange arm, men kanskje også av lærdom, klok av skade som noen kaller det. For å innfinne meg virkeligheten må jeg først leke med eventyret, og enda gjør jeg det med glede. For å svømme i storslått hav må jeg først falle ned fra toppen av treet mitt. I fallet vil jeg prøve å fly, tenke at det er mitt største ønske, i ren desperasjon, i frykt for konsekvenser.

Relasjonene og forbindelsene i byen, finnes de? Er forbindelser det samme som å kjenne noen, eller behøver de ikke være gjensidige? Har jeg for eksempel sett alle i byen i øynene en vakker dag, uten å huske det?

Jeg kom til å tenke på en gang jeg satt i en mørk buss og lot som ikke ante hvor den ville føre meg. Jeg var på karusell og så mennesker gå av og på, selv satt jeg stille og lyttet. Noen ganger lekte jeg meg med tanken på å bare fortsette bussturen, å ikke gå av på stoppestedet mitt. Å ikke møte opp til avtalen, å bare sitte på bussen og overlate den alt ansvaret. Tro om noen ville merket at jeg var på vei inn i evighetens karusell. Latt meg frakte rundt i en buss sammen med mennesker som ikke ante hvilken karusell de nå tok del i. Hvor lenge ville jeg snurre før jeg ble svimmel? Hvor lenge finnes man før man forsvinner?

Jeg ser folk som bærer. Tidligere i dag så jeg en mann som fløy, jeg kan hvertfal med sikkerhet si at han trodde han fløy. Nå bæres det. De går fram og tilbake, flittige maur som gjør sin innsats. Bygger sitt hus. Om de skal bo i det selv? Spiller ingen rolle. De bygger, og det er det som teller. De gir. Gir og tar. Fornuftige, for de vet at de vil komme fram, de bygger nå, men senere bor de. De høster og sår. Og så vet hun ene at man ikke skal løfte med ryggen. Hun skal løfte, men ikke med ryggen, hun har funnet en måte å gi av seg selv uten å komme til skade. Og hun synes det er så enkelt! Hun er fornøyd, for hun bærer uten å sløse med frø. Hun gir sinne frø uten å engang la posen sin minske. Hun har skjønt det å gi uten å åpne posen en gang. Så fint at hun har skjønt det. Hun vil nok få det bra.