Før pleide jeg å drømme om min fars hjemsted når jeg ble lei av den alt for slitsomme hverdagen. Der hvor min farmor bor er det omtrent folkefritt. Hun bor i en fjord omkranset av store, mektige fjell, og for å komme dit på man sette seg på en liten båt, og la seg frakte sammen med matvarer og aviser som selv de der ute har bruk for. Det er en helt spesiell ro der ute, og alt utenfor (ja for du er på en måte i en glasskuppel) føles langt borte. I ungdomskolealderen pleide jeg ofte å drømme meg hit da jeg gikk hjem fra skolen og skulle hjem og fortsette å late som ingenting. Der ute fantes ikke alle dem som ikke forsto, der ute var det ingen som ville finne på å spørre en gang, og skulle de nå likevel komme på å lure på hvordan det gikk med lille meg, ville jeg kunne løpe til fjells og bli der så lenge jeg måtte ønske. Om jeg ville kunne jeg holde meg i den tomme fjøsen hele dagen. Jeg kunne klatre opp på det gamle høyloftet, og trekke inn duften av den en gang levende fjøsen. En gang var dette det eneste som fantes for noen, og bak den tanken fant jeg ro. Der, under den store himmelen var jeg så mye nærmere både jorden og himmelen. Jeg var så mye nærmere det virkelige! Bekken som klukkende forsynte meg med vann, jeg ble våt på knærne mens leppene mine traff den samme drikkekilden som alle dyrene, haren, ørnen, måkene, røyskatten, musene, jeg var en av dem! Vi levde, vi drakk, spiste og pustet, og denne enkle tilværelsen ble min dagdrøm da alt jeg kunne klatre i var et og annet grantre.

Folk som kjenner meg, også nå, vil nok beskrive meg som en som var glad i dyr. Men hvorfor da tror du? I disse dager speider jeg på mine faste gåturer før frokost, ubevisst etter en bit natur, noe gress å legge seg ned i uten at noen ville se rart på meg, noe frihet til å gjøre hva som måtte helst jeg måtte føle for der og da. Det jeg lengter etter er vel bare det å følge naturen, enda jeg i min beste alder har blitt det bymennesket jeg som liten trodde jeg aldri ville bli. Men en del av meg er fortsatt barn.. En del av meg lengter etter å bare løpe så fort jeg måtte ønske hvis noe i meg skulle fortelle meg at det var tid før å løpe. Innimellom gjør jeg det fortsatt, men som oftest ikke blant for mange folk. Jeg trenger ikke vite om jeg løper fra noe eller til noe, det er bare noe som trenger utløp, jeg trenger å kjenne at kroppen fortsatt er i stand til å kunne løpe fra hvilken som helst jeger om jeg nå skulle trenge det. Jeg skulle kunne klare meg i hvilke som helst slags vanskelige situasjoner jeg kunne komme opp i, og derfor øvde jeg meg ofte, jeg klatret, løp, krøp og fantes virkelig! Det er kanskje litt rart at jeg følte meg så ekstra levende da ingen kunne se meg. Hvorfor føles min eksistens mer virkelig når ingen er der og kan bekrefte at jeg lever?

Jeg tror mye av det i oss mennesker har rot i barndommen. De opplevelsene vi gjorde oss og måtene vi lærte oss å overleve. Jeg var et lykkelig barn! Jeg visste hvor alle fuglene i området hadde rede, og tidvis også hvor mange egg de hadde lagt. Jeg kjente til de beste gjemmestedene i nabolaget, plassene jeg ville kunne ligge musestille helt til noen ropte «kom fram!» og jeg ville komme slentrende fram og fortelle dem at de hadde gått rett forbi meg flere ganger! Jeg og min utrolige oppfinnsomme venninne visste at en mann på rød motorsykkel var farlig, han var enten en blotter eller en bortfører, og derfor øvde vi oss på frykten og flukten hver gang vi hørte brølet av en motorsykkel. Jeg husker spesielt en gang, vi klatret opp i noen store tykke trær som den dag idag er borte. Det var ikke noen spesielt gode klatretrær, og vi kom slettes ikke høyt nok. Motorsykkelen nærmet seg, og vi begynte å kjenne på den ekte redselen. Jeg husker ikke hvordan det gikk, men det kan ikke ha skjedd noe banebrytende. Jeg hadde mine hemmelige steder å gjemme meg da dypet i meg kom fram, og uten at jeg visste det, gjorde meg i stand til å skape noe som kan få merkelappen vakkert av de rette hodene. Jeg visste hvilke knopper som var akkurat tunge nok til å kaste på ruten til min to år yngre venninne, om faren hennes bestemte at katten hennes Idefix skulle avlives, og vi måtte bestemme oss for å rømme. Jeg visste hvilke bær som var trygge å spise, og akkurat hvor de vokste. Jeg visste at jeg var den raskeste i klassen min, jeg slo til og med fotballguttene, jeg visste også at jeg hoppet høyere enn dem, og jeg var så trygg så trygg. Jeg sparket den kule gutten i leggen en sommerdag i syvende klasse kun for å sjokkere de som sa jeg ikke ville tørre det. Jeg latet som jeg var mystisk da jeg smilte til han på skoleveien senere samme dag, og han ikke turte å si noe til meg. Jeg visste hvor man kunne klatre opp på taket til svømmehallen uten å bli sett, og også hvor man hadde en nødløsning ned igjen. Jeg kunne klatre opp i trær som så vidt hadde greiner. Og gud, jeg visste å svinge meg i de øverste! Jeg klarte alle spillene vi fant opp som opptaksprøver til de hemmelige klubbene, kun fordi vi visste at ingen andre enn oss ville klare dem. Jeg kunne svømme under vann en hel langside i den samme svømmehallen som jeg kjente taket til. Jeg visste hvordan jeg skulle plukke en brennenesle uten å brenne meg. Jeg var også helt overbevist om at jeg var den jenten i klassen som ingen var forelsket i.