Mennesker mangler ordentlige ører. Det er kanskje det som gjør dem så vanskelige å forstå. En del av kommunikasjon mangler, og vi ble ment til å bruke ord. Hunder, katter, hester, dem bruker ørene. Fuglene fikk vinger. Delfinene fikk sinn kraft under vann. Hva med oss? Vi skal forstå. Vi vil forstå. En dag. Jeg prøver å visualisere ørene mine. Kjenne dem. La dem vise, når jeg ser på folk. Men det blir blikk. Bare blikk. Og ikke alle vil forstå. Hvilken verden ble vi egentlig skapt for? 

Men jeg smiler til en fremmed på bussen, og blir glad når våre øyne møtes. Så løper jeg, fort, fort, fort, og jeg kan ikke høre min egen pust idet jeg setter mine fotspor. 

Så fikk jeg denne følelsen igjen. Trærne løftet meg opp på deres nivå,
gav meg deres sevje - saft. Så godt det var å puste,
da lilla latter fjernet mursteinen.
Du gav meg dette gjennomsiktige sjalet, og jeg pustet gjennom det.
Slik var jeg ikke lengre en fisk.
Himmelpartikkel, luftseng. Stearinen flyter fritt nå.
Du gav meg et smil, og jeg brukte det som flåte.

Nydelige bilder

Cole Rise

Han hørtes ut som en slags grevling, der bak bokhyllene. Jeg ble sittende en stund og bare lytte. De mumlende lydene kom i en slags rytmiøs melodi. Som udefinerbare ord. Hendene mine bladde fraværende i en bok, hodet konsentrert på skakke, og slik satt jeg og så for meg denne fremmede. Lyden av en saks som deler papir. Så reiste jeg meg. Nærmet meg. Med stille skritt, så var jeg der. Så gammel han var. Det slo meg, men jeg tror ikke egentlig det overrasket meg. Lyden av grevling har en gammel klang. Jeg kikket over skuldrene hans. Han hadde klippet ut et maleri av en ung dame. Det så gammelt ut, sansynligvis kjent. Hun hadde et mystisk, undrende blikk. Den åpne blusen fikk henne til å se sårbar ut. Lys i huden. Noe i meg fikk medfølelse med denne kvinnen. Jeg fikk lyst å ta fra han bildet. Jeg ble stående bak han og lot som jeg lette etter en bok i hylla. Tok ut en bok, bladde fraværende i den. Den handlet om barneselskap. "Hvordan velge de rette lekene?" Og han lot fingrene gli over bildet, hans han fortsatte å mumle. Den samme melodien. Før han reiste seg, og gikk.

Hvem var denne mannen, denne kvinnen? Og hvorfor klippet han ut dette maleriet? Fra hvilken bok? Det får jeg sannsynligvis aldri vite.

Flower

Flower, originally uploaded by Sofie Berntsen.

Så blåste gresset rundt meg likevel. Hvitt, tørt og vakkert. Jeg vandret fredløst rundt og visste ikke hvor jeg skulle feste blikket. Solen var liten og ikke varm. Jeg hutret meg, skuldrene knøt seg. Noe manglet, og ingen kunne fortelle meg hvordan alt ville bli bra. Kulden gjorde huden nuppete og pen, et tre strakte grenen sin mot meg, jeg vek unna.

Så la jeg meg ned i snøen.

Sitter her og ser solnedgangen, da det slår meg. Skyene driver fra meg, inn i solnedgangen, men jeg kan jo likevel se det vakre lyset. 

Nå skal jeg i stallen, og skal ikke hoppe hesten min selv, for første gang. 

my dog and my cat

we could lose, we could fail.

we could lose, we could fail., originally uploaded by Mandee Rae.

do we know what it is about

do we know what it is about, originally uploaded by Gabriela Ammann.

Drageløperen

"Jo," sa han, "jeg lurer på hvorfor mannen drepte konen sin. Hvorfor måtte han egentlig være ulykkelig for å felle tårer? Kunne han ikke bare ha luktet på en løk?"