Jeg bare kom til å tenke: her sitter de, og alle har de sitt å stri med. Ovenfor meg satt en ung gutt, sansynligvis rundt 16 år, og jeg kunne se at han kikket gjennom bilder av seg selv på mobilen. Jeg kunne se at han prøvde å vurdere hvem av dem som var penest, hvilket han så tøffest ut på. Han skulle nok bruke dem som profilbilde på en eller annen nettside. Fram og tilbake blar han. Framfor meg sitter ei gammel dame, og jeg kan formelig kjenne hvordan kroppen hennes gruer seg til å karre seg av bussen. Ut i kulden på stive bein. Stokken som så lett glir på bussens gulv. Armen som må bære den tunge posen enda den helst ville vært fri, i fall hun skulle snuble. Hva hun har i posen kan jeg bare gruble på, men du skal ikke se bort i fra at det er en gave til et barnebarn, eller middagsmat til den ventende mannen hennes, sittende framfor fjernsynet med fjernkontrollen i hånda. Hva med meg? Hva er det jeg strir med? Kulda anser jeg som et tellende problem om dagen. Ofte begynner jeg å lure på om det bare er jeg selv som kjenner den. Alle går liksom så uanfektet rundt meg. Der jeg føler den nakne hånden min holder på å fryse til is, ser jeg en dame snakke i mobiltelefonen, hennes hånd like naken, men jeg hører et glimt av samtalen hennes der hun sier «..og jeg er bare så glad!» Hun later ikke til å fryse i det hele tatt. Noen ganger ser jeg enkelte gå omkring uten jakke. Hva er det de har gjort riktig, som slipper å fryse så forbannet? Hvem av oss er egentlig på feil klode? Hvert år må jeg prøve å ikke la kulden plage meg sånn, jeg må prøve å slappe av i musklene når jeg venter på bussen, for ikke å skjelve sånn, jeg blir så stiv i ryggen av det. Jeg prøver å se for meg en sandstrand, og der ligger jeg på den varme sanden og ser ut mot havet i total harmoni. Slike tanker. Men som regel hjelper det ikke. Tilstedeværelsen min er rett og slett for gjeldende. Jeg hakker tenner. Jeg kan foresten si som sant er med en gang: jeg hadde ikke klaget om jeg hadde vært utstyrt med en enda bedre fantasi. Tenk så fantastisk å kunne reise hvor man vil bare ved å sette seg ned og la tankene flyte? Selv fungerer jeg ikke lenger enn at jeg vet hvor jeg vil reise, og blir sittende og lengte dit hvor jeg ikke kommer meg, vel vitende om reisen jeg ikke får med meg.

Jeg visste det nå. Jeg måtte finne meg et tre. En eller annen plass i byen stod det et tre og ventet på meg, og hele tiden hadde jeg kjent på denne lengselen, uvitende om at dette treet sto klar. Tenk om jeg bare hadde skjønt det litt før. Mens jeg hadde vandra rundt, latt beina føre meg, på søken etter dette uvisse, med slitte sko og ullskjerf rundt halsen, smilt forsiktig til damen som mata svanene, og tenkt, her går jeg, og det er ikke beina mine som bestemmer, det er jeg, Vera, og jeg vet hvor jeg skal. Her går jeg, og jeg smiler til deg, fremmede. Jeg kjenner deg ikke, men jeg gir deg et smil, så du skal tenke at se, der går hun, på vei til noe, kanskje hjem, kanskje jobb, og hun smiler til meg fordi hun er snill, fordi hun er glad, fordi hun er omtenksom, og jeg: hei, jeg smiler til deg, du mater svanene klokken ti på åtte en mandags kveld, og jeg gir deg et smil, jeg er på vei til jobb og jeg vet hvor jeg skal, her står du og mater svanene, her går jeg og er på vei. Og hele tiden har dette treet stått klar.

Og nå var tiden inne for å finne frem. Nå skulle vi møtes. Jeg og treet skulle se hverandre, og med en gang vite hvem vi var. Du lurer kanskje på hvordan jeg kunne savne et tre? Du vet kanskje ikke hva jeg snakker om, hva jeg lengter etter. Og det visste ikke jeg selv heller. Ikke før nå. For bare en uke tilbake hadde jeg trodd jeg ønsket meg en hund. En liten venn som kunne gå ved min side, følge meg, som en trofast soldat. Jeg tenkte at det måtte være en stor hund. Ikke en liten pelsdott med korte bein og høye bjeff, ikke en slik som får plass i jakken, jeg skulle ikke ha en slik hund, som kunne forveksles med en katt, eller kanskje et ekorn. Ikke en slik hund som folk skulle bøye seg ned og kosesnakke med, de skulle ikke tenke å så søt, de skulle ikke klappe den på hodet, og bøye seg ned, som et skummelt troll, med hånden truende fram over snuten til den lille, og hunden ville legge ørene bakover, se litt vekk, prøve å vise den fremmede kjempen at den bare var liten, og helt tam, og hvorfor bøyer du deg ned over meg og stirrer på meg, jeg har aldri gjort noe galt, jeg er bare en liten hund, og så ville den pipe forsiktig, og se usikkert opp på meg, og jeg ville ta den opp, åpne jakken min og legge den innforbi, passe på den og fortelle det fremmede trollet at han er bare litt redd, han er ikke sint, han vil ikke bite, han er bare litt redd. Og den fremmede ville forstå. Strekke fram en finger som den lille ekornhunden forsiktig snuste på, for så å stikke den store våte tungen ut og slikke den fremmede på fingeren, og de ville bli venner nå, for nå trodde trollet at hun forsto.

Ikke en slik hund. Min hund skulle være stor. Stor og sterk. Kraftige frambein, poter som mest av alt minnet om en bjørn, en liten bjørn kanskje, men likevel. Sterke føtter. Den skulle være bratt i nakken, stolt, med halen lett oppover. Hver gang jeg satte med, skulle den legge seg ved beina mine, som om den slappet av, legge det edle hodet sitt på labbene sine, og kikke kort opp på meg, før den ga seg til å følge med på alt rundt oss. Der kunne jeg sitte og drikke en kopp kaffe. Vel vitende om at min store sterke venn passet på. Fulgte med. Han lå tilsynelatende og sov. Helt rolig, med det ene bakbeinet litt ut fra kroppen. Folk ville gå forbi, og ingen ville bøye seg ned for å klappe hunden min, for han sov, han var stor og sterk, og nå sov han. Når de gneldrende småhundene gikk forbi, og trakk i lenken til damene som nappet tilbake i den andre enden, ville han løfte litt på hodet, og bare se på dem. Med de kloke øynene sine. Og jeg ville tenne en røyk, og sette meg litt bedre til rette. Da ville hunden min kikke opp på meg igjen, for å se om jeg ville gå, vil du gå nå, skal jeg reise meg og stille meg ved din venstre side, som du har lært meg, skal du reise deg, skal jeg reise meg, skal jeg passe på deg?

En slik hund ville jeg ha. En hund som kunne hett Kero eller Ajax. Kairo eller Floyd. Santo eller Faust. Sterke, stolte navn. Og han skulle vært min beste venn.

Men nå hadde jeg funnet ut at løsningen lå nærmere. Jeg måtte tilbake til barndommen. Tilbake til friheten over å vite hva ingen andre visste. Tibake til å skue på forbipasserende fra oven, der ingen kunne se meg. Jeg skulle bli usynlig igjen. Alt jeg behøvde var å finne mitt tre.

Det var en regntung dag. Skyene hang lavt over denne byen som hevdet å kjenne meg. På bakken satt kråkene, kikket rundt seg med vaktsomme blikk. En gang hadde jeg viftet vekk en kråke som hele tiden landet foran meg. Sendt den en tanke om at den var i veien. Ikke nå. Jeg hadde lært. Jeg har en venn som nå er kråke, og jeg har lært. Man skal alle innom flere former her i livet. Noen har form som mennesker, slik som jeg, men det er bare en liten del av de store tilfeldighetene som utgjør mer eller mindre alle hendelser her i verden. Tilfeldighetene råder over alt, og jeg har for lengst sluttet å se på det som tilfeldig. Det er rett og slett bare av gammel vane at jeg fortsatt bruker ordet. Tilfeldighetene råder. Og nå sendte jeg kråkene et varmt blikk.

Jeg tenkte på dette med trær. En stamme, bark, et skall. En krone. En blomst. Det er hva man ser. Et stort tre ser sterkt ut. Tykke klatregreiner, tett med grønne blader. Det var slike trær jeg pleide å like. Sterke trær som tålte meg. Tålte at jeg klatret i dem. Til topps. Jeg ville alltid til topps. Det var en underlig driv i meg, der jeg satte en fot opp, en arm til neste grein, videre, alltid oppover. Da jeg endelig nådde toppen kunne jeg bli sittende i timevis. Undrende over dette fellesskapet menneskene. Alltid i system, alltid samlet masse, en tykk masse av bankende hjerter og blod. Varme kropper. Kalde utpå, men en eller annen varme måtte det være der inne. De hadde alle hjerter som sørget for å holde dem på beina.

I treets topp var jeg trygg. Usynlig. I barneskolealder pleide jeg å snakke med treet. Tremor. Hun hadde bark til hud og blader til hår, og hun var alltid venner med meg. Selv om det regnet hadde hun alltid tørr bark i midten. Der stod hun og ventet på meg. Den dag i dag er hun borte.

Nå tenker jeg på røttene. Det som i virkeligheten holder treet i live. Hvor hadde treet vært uten røtter? Da hadde det ikke vært noen trær. En klok person sa en gang noe vakkert om røttene som fikk meg til å undre meg. Må man klatre opp for å komme ned? Må man opp til toppen for å få komme ned til røttene? Jeg er ikke i tvil om at man må gjøre seg fortjent. Man må ha levd for å forstå røttene. For å få lov til å banke på døren til det riket som i virkeligheten forstår hele sammenhengen. I røttene skapes glimtene som etterhvert skal gjøre meg i stand til å forstå. Til å virkelig se sammenhengen. Fortsatt er jeg bare sendt ut. En liten disippel som prøver å forstå. Jeg hadde i den siste tiden begynt å sette mine egne glimt til verden. Ennå forstod jeg dem ikke alltid selv, men jeg forsto at det som kom fra innsiden må ut for å en gang kunne bli satt i system. Og nå tenkte jeg at tiden var inne for et nytt. I natt måtte det bli noe om trær. Noe om røttene. Noe jeg i all hemmelighet kunne lime opp i den levende byen som om natten var så stille, så stille. Jeg skal gjøre det jeg er satt til og jeg skal gjøre det stille. Like usynlig som jeg var den gangen jeg og tremor snakket om forskjeller.

Er det slik at man i voksen alder legger fra seg noe man i barndommen er beriket med å se? Er det slik at når barnet forteller mor at det har lekt med sin usynlige venn i dag, så er moren den eneste som har på seg for tykke solbriller? Er det slik at kun dypdykkeren kan se rett? Først gjennom dykkerbrillene sine, men nå, naken? Selv har jeg ikke samlet nok glimt til å kunne sitte på fasiten. Som sagt, jeg er ennå bare stasjonert, ikke rede ennå. På sett og vis ennå i reiret. Ennå får jeg bare mat gjennom tremor sitt nebb i form av glimt.

Jeg fortsatte å tenke på treet, enda jeg har skjønt at allting ligger så dypt, så dypt. Dypere enn verdens vakreste tre noengang har rukket å stikke røttene sine. Dypere enn jeg noen gang har turt å strekke mine. Derfor prøver jeg meg på det motsatte. Kanskje i frykt for virkelighetens lange arm, men kanskje også av lærdom, klok av skade som noen kaller det. For å innfinne meg virkeligheten må jeg først leke med eventyret, og enda gjør jeg det med glede. For å svømme i storslått hav må jeg først falle ned fra toppen av treet mitt. I fallet vil jeg prøve å fly, tenke at det er mitt største ønske, i ren desperasjon, i frykt for konsekvenser.

Relasjonene og forbindelsene i byen, finnes de? Er forbindelser det samme som å kjenne noen, eller behøver de ikke være gjensidige? Har jeg for eksempel sett alle i byen i øynene en vakker dag, uten å huske det?

Jeg kom til å tenke på en gang jeg satt i en mørk buss og lot som ikke ante hvor den ville føre meg. Jeg var på karusell og så mennesker gå av og på, selv satt jeg stille og lyttet. Noen ganger lekte jeg meg med tanken på å bare fortsette bussturen, å ikke gå av på stoppestedet mitt. Å ikke møte opp til avtalen, å bare sitte på bussen og overlate den alt ansvaret. Tro om noen ville merket at jeg var på vei inn i evighetens karusell. Latt meg frakte rundt i en buss sammen med mennesker som ikke ante hvilken karusell de nå tok del i. Hvor lenge ville jeg snurre før jeg ble svimmel? Hvor lenge finnes man før man forsvinner?

Jeg ser folk som bærer. Tidligere i dag så jeg en mann som fløy, jeg kan hvertfal med sikkerhet si at han trodde han fløy. Nå bæres det. De går fram og tilbake, flittige maur som gjør sin innsats. Bygger sitt hus. Om de skal bo i det selv? Spiller ingen rolle. De bygger, og det er det som teller. De gir. Gir og tar. Fornuftige, for de vet at de vil komme fram, de bygger nå, men senere bor de. De høster og sår. Og så vet hun ene at man ikke skal løfte med ryggen. Hun skal løfte, men ikke med ryggen, hun har funnet en måte å gi av seg selv uten å komme til skade. Og hun synes det er så enkelt! Hun er fornøyd, for hun bærer uten å sløse med frø. Hun gir sinne frø uten å engang la posen sin minske. Hun har skjønt det å gi uten å åpne posen en gang. Så fint at hun har skjønt det. Hun vil nok få det bra.

 

Hvor mye av mennesket henger igjen på stedene det har vært? Frekvensene av stemmene som en gang har snakket? Lyden av føttene, stumpe lyder av trinn over brostein og våte blader? Sangen av kroppen som en gang har stått? Stille, men likevel, fantes, og ga lyd. Hvor mye av meg er fortsatt der?

Kan du høre meg? Er en del av meg ennå der? Er du der? I den siste solen, det magiske lyset som gjør sin siste innsats for å varme oss. Farget av byen under, av oss. Hvis du lytter veldig stille kan du kanskje høre meg der jeg sto.

Kan man gå i sitt eget ekko? Det er kanskje det jeg vil gjøre. Vandre i min egen tunnel, skal jeg gå den om igjen for deg? Jeg kan synge den samme sangen, om du vil, bare for at du lettere skal kunne gjennkjennne meg.

Før pleide jeg å drømme om min fars hjemsted når jeg ble lei av den alt for slitsomme hverdagen. Der hvor min farmor bor er det omtrent folkefritt. Hun bor i en fjord omkranset av store, mektige fjell, og for å komme dit på man sette seg på en liten båt, og la seg frakte sammen med matvarer og aviser som selv de der ute har bruk for. Det er en helt spesiell ro der ute, og alt utenfor (ja for du er på en måte i en glasskuppel) føles langt borte. I ungdomskolealderen pleide jeg ofte å drømme meg hit da jeg gikk hjem fra skolen og skulle hjem og fortsette å late som ingenting. Der ute fantes ikke alle dem som ikke forsto, der ute var det ingen som ville finne på å spørre en gang, og skulle de nå likevel komme på å lure på hvordan det gikk med lille meg, ville jeg kunne løpe til fjells og bli der så lenge jeg måtte ønske. Om jeg ville kunne jeg holde meg i den tomme fjøsen hele dagen. Jeg kunne klatre opp på det gamle høyloftet, og trekke inn duften av den en gang levende fjøsen. En gang var dette det eneste som fantes for noen, og bak den tanken fant jeg ro. Der, under den store himmelen var jeg så mye nærmere både jorden og himmelen. Jeg var så mye nærmere det virkelige! Bekken som klukkende forsynte meg med vann, jeg ble våt på knærne mens leppene mine traff den samme drikkekilden som alle dyrene, haren, ørnen, måkene, røyskatten, musene, jeg var en av dem! Vi levde, vi drakk, spiste og pustet, og denne enkle tilværelsen ble min dagdrøm da alt jeg kunne klatre i var et og annet grantre.

Folk som kjenner meg, også nå, vil nok beskrive meg som en som var glad i dyr. Men hvorfor da tror du? I disse dager speider jeg på mine faste gåturer før frokost, ubevisst etter en bit natur, noe gress å legge seg ned i uten at noen ville se rart på meg, noe frihet til å gjøre hva som måtte helst jeg måtte føle for der og da. Det jeg lengter etter er vel bare det å følge naturen, enda jeg i min beste alder har blitt det bymennesket jeg som liten trodde jeg aldri ville bli. Men en del av meg er fortsatt barn.. En del av meg lengter etter å bare løpe så fort jeg måtte ønske hvis noe i meg skulle fortelle meg at det var tid før å løpe. Innimellom gjør jeg det fortsatt, men som oftest ikke blant for mange folk. Jeg trenger ikke vite om jeg løper fra noe eller til noe, det er bare noe som trenger utløp, jeg trenger å kjenne at kroppen fortsatt er i stand til å kunne løpe fra hvilken som helst jeger om jeg nå skulle trenge det. Jeg skulle kunne klare meg i hvilke som helst slags vanskelige situasjoner jeg kunne komme opp i, og derfor øvde jeg meg ofte, jeg klatret, løp, krøp og fantes virkelig! Det er kanskje litt rart at jeg følte meg så ekstra levende da ingen kunne se meg. Hvorfor føles min eksistens mer virkelig når ingen er der og kan bekrefte at jeg lever?

Jeg tror mye av det i oss mennesker har rot i barndommen. De opplevelsene vi gjorde oss og måtene vi lærte oss å overleve. Jeg var et lykkelig barn! Jeg visste hvor alle fuglene i området hadde rede, og tidvis også hvor mange egg de hadde lagt. Jeg kjente til de beste gjemmestedene i nabolaget, plassene jeg ville kunne ligge musestille helt til noen ropte «kom fram!» og jeg ville komme slentrende fram og fortelle dem at de hadde gått rett forbi meg flere ganger! Jeg og min utrolige oppfinnsomme venninne visste at en mann på rød motorsykkel var farlig, han var enten en blotter eller en bortfører, og derfor øvde vi oss på frykten og flukten hver gang vi hørte brølet av en motorsykkel. Jeg husker spesielt en gang, vi klatret opp i noen store tykke trær som den dag idag er borte. Det var ikke noen spesielt gode klatretrær, og vi kom slettes ikke høyt nok. Motorsykkelen nærmet seg, og vi begynte å kjenne på den ekte redselen. Jeg husker ikke hvordan det gikk, men det kan ikke ha skjedd noe banebrytende. Jeg hadde mine hemmelige steder å gjemme meg da dypet i meg kom fram, og uten at jeg visste det, gjorde meg i stand til å skape noe som kan få merkelappen vakkert av de rette hodene. Jeg visste hvilke knopper som var akkurat tunge nok til å kaste på ruten til min to år yngre venninne, om faren hennes bestemte at katten hennes Idefix skulle avlives, og vi måtte bestemme oss for å rømme. Jeg visste hvilke bær som var trygge å spise, og akkurat hvor de vokste. Jeg visste at jeg var den raskeste i klassen min, jeg slo til og med fotballguttene, jeg visste også at jeg hoppet høyere enn dem, og jeg var så trygg så trygg. Jeg sparket den kule gutten i leggen en sommerdag i syvende klasse kun for å sjokkere de som sa jeg ikke ville tørre det. Jeg latet som jeg var mystisk da jeg smilte til han på skoleveien senere samme dag, og han ikke turte å si noe til meg. Jeg visste hvor man kunne klatre opp på taket til svømmehallen uten å bli sett, og også hvor man hadde en nødløsning ned igjen. Jeg kunne klatre opp i trær som så vidt hadde greiner. Og gud, jeg visste å svinge meg i de øverste! Jeg klarte alle spillene vi fant opp som opptaksprøver til de hemmelige klubbene, kun fordi vi visste at ingen andre enn oss ville klare dem. Jeg kunne svømme under vann en hel langside i den samme svømmehallen som jeg kjente taket til. Jeg visste hvordan jeg skulle plukke en brennenesle uten å brenne meg. Jeg var også helt overbevist om at jeg var den jenten i klassen som ingen var forelsket i.

Se for deg: to mennesker på hver sin side av en glassrute. De har begge to, helt uten å legge merke til hverandre, blåst dugg på ruten og gjort den ugjennomsiktig. Nå lener de begge seg inntil, på hver sin side, nese mot nese, som to små barn ville gjort om de var riktig så ertelystne. Men de to har ennå ikke sett hverandre. De har ikke bare dugget til ruten, men også lukket øynene, og nå tror de begge at de er det eneste som finnes og eksisterer i verden. Enn så lenge står de der, nese mot nese, og er ensomme, sammen. De har ennå ikke tatt til å stryke vekk duggen med venstre pekefinger, de har ennå ikke møtt hverandre nesetipp mot nesetipp og overrasket åpnet øynene, de har ennå ikke sett hverandre gjennom glassruten de så stille har delt, noen minutter av livet på planeten Jorden, en stille kveld det var mørkt nok til at svanene alle hadde hodet under vingen.

Frostkledde sko på trappen som er din,

kan varmen fra føttene som engang var

fortsatt kjennes om en står musestille

og forsiktig lukker øynene?

Ble noe av deg igjen

da du skyndet deg sakte?

Er avtrykkene dine for alltid limt på koppen

din, la meg drikke av koppen, takk.

I sangen av tornene vokser rosen. Vokser seg større og sterkere. Ingen ser den med dem samme, de er nederst på veien ennå, de vinker ikke en gang, vil slett ikke vise sin hemmelighet til hvem som helst. Strengt tatt ser den det ikke selv ennå. Den tror den skal være kvass og vond for alltid, gjemmer seg der den kan, vet ikke om sin egen ynde, kan ikke, tror ikke, ser ikke, skal.

Den var på en tynn sti jeg følte meg fram. Strakk hånden prøvende fram, tynne fingre med rødlakkerte negler. Visste ikke en gang helt hvor jeg skulle, hvor jeg var på vei, visste bare at jeg skulle komme fram. Jeg skulle komme dit hvor kveldssolen likte å bli litt lengre, ta seg en pustepause, før den trakk seg tilbake, kun i vissheten om morgendagens solskinn.

Du var nok der du . Du var nok det. Kanskje likte du å bre et teppe over beina når du tok farvel med denne dagens stråler, også du i vissheten om at dette var en form for forlengelse, en slags utvidelse av mystikken du likte å leke deg med. Men jeg tror ikke du var der idag. Kanskje hadde du, i hintet om å vente, i visshtene om at noe ville skje, holdt deg i hulen. Holdt deg der du trodde du hadde pyntet på veggene. Men nå hadde du tatt på deg det rette skjerfet. Teppet ville du tidsnok få bre.

Jeg tror ulven din ulte hørere enn min på et tidspunkt. Den satte snuten i været, som for å lukte, som om du hadde senset en forandring i luftpartiklene, et slags hint av vanilje. Den så så fin ut der den spilte klok, tok på seg den kappen alle de andre så godt visste at den hadde. Men så satte den i et hult ul. Et slags lengselsfult kall til alle som hadde de rette ørene. Til all dem som valgte å lytte, og den som lytter er klok. Den som lytter, spisser ørene mot det den tror er noe rettet helt til noen andre. Og forstår.

Tenk at du sendte meg fugler! De kom, kikket på meg, satte seg ovenfor meg, på bortet mitt. Vi forstod hverandre raskt. Pratet dette stille språket som bare den som har lyttet lenge nok kan forstå. Jeg bestemte meg for å gi dem noe. Jeg ville simpeltent gi dem noe til gjengjeld. De hadde vært så snille, kom da jeg trengte dem. Det eneste jeg hadde å gi var valnøtter, men det bød dem visst ikke i mot, de hentet vennene sine og de spiste av hånden min. Hele tiden satt jeg og nøt de magiske øyeblikkene, jeg laget skisser, kanskje jeg viser dem fram en vakker dag, men bare kanskje. Jeg er ikke en dyktig tegner, men nå følte jeg at det eneste riktige var å tegne dem. La dette få et slags evig liv. Ikke et menneske så at jeg hadde fått fugler. Det forundret meg litt av de ikke la merke til det, at ikke de kastet et blikk bort, ut av samtalen de så tydelig ga seg hen til. Den eneste som så dem var meg. Det var det som var meningen, jeg forstår det nå. Et tegn.