Det er kanskje fordi jeg er halvt katt?

Fuglen min lettet ikke. I solflekkene, der tankene skapes lettere, og jeg var så alene som jeg kunne bli den kvelden. Jeg hadde på sett og vis sluttet å speide. Øynene mine hvilte på de gamle benkene. Fra siden. Da så jeg han først. En katt holdt øye med meg. Han satt på en forhøyning i terrenget, slik jeg gjorde. Hver vår borg. Han løftet poten. Stille. Satt slik, med den ene poten opp, og kikket på meg. Jeg gjorde det samme. Løftet hånda mi opp over bakken, og hvilte fingrene nedover. En naturlig bøy i håndleddet. Slik som han. Slik satt vi og var to. 

Så gjorde jeg en feil. Jeg nærmet meg for brått, et underlig ønske om nærhet. Hva ville jeg egentlig? Idet jeg nærmet meg tok bevegelsene mine til å bli bråe. Jeg skremte han vekk. Han kikket raskt på meg, over skulderen, før han ble borte i de lysegrønne buskene. Jeg hvisket stille «unnskyld». Håpet han kunne tilgi meg min feil. 

Jeg ventet stille. Kikket oppover mot himmelen som til en forandring var blå. Lyttet til lydene. La meg sakte tilbake. Hadde en følelse av at jeg fortsatt ikke var helt alene. Og han sviktet meg ikke. Han dukket opp der jeg minst ventet han. En annen vinkel denne gangen. Kveldssola ga han en svak glorie. Han vek ikke. Vi tok til å like hverandre etterhvert. Speilet hverandre forsiktig. Da jeg flyttet meg litt nærmere igjen, passet jeg på å spørre om lov. Han blinket ja, og jeg nærmet meg sakte. Beveget først beina, for så å åle meg framover i gresset. Han godtok det. Så ble vi hos hverandre. Delte hverandres skjebner for en kveld. 

I natt var jeg muligens et plommetre

Vi bodde i en annen plass, i denne drømmen. Jeg kom ned trappen, en buet, fin trapp. Halsen min klødde og kjentes nuppete. Det var først da jeg sto med det avlange speilet framfor meg, at jeg så de små gule knoppene. Først var de nesten usynlige, de lignet små gule kviser på halsen min, og jeg syntes de var ekle. Tok hånden mot halsen som for å fjerne dem. Det var da jeg oppdaget bladene som blafret forsiktig på armen min. Tynne små kvister ut av min egen hud. Jeg ble forundret, klart jeg ble det. Beveget armen min opp og ned, sakte, slik man vifter med en brennende stokk. Og bladene blafret så enkelt i vinden. Da jeg kikket i speilet igjen, var knoppene begynt å springe ut. Gule små blomster på halsen. Jeg kunne ikke lukte dem, så hvordan de luktet, lurer jeg enda på.
Slik stod jeg, med den løvkledde armen hevet, og kikket forundret på mitt speilbilde. Såvidt kunne jeg høre en bie som summet lavt mot mitt øre. Jeg tror jeg stod slik et minutt. Lyttet til lydene mine.
Det var da jeg prøvde å plukke en av blomstene jeg skjønte, at tiden er ikke inne, ikke ennå..