Så fant hun kanskje sin plass likevel. Ikke ennå, men snart, og kanskje. Ikke bare fordi solen strøk henne på kinnet idag, eller fordi hun ventet så lenge med å spise at hun ikke var sulten lengre da hun likevel spiste et knekkebrød. Ikke derfor. Allting ville hende når det var bestemt. Når alle frekvenser var tidsnok, som alltid, og solen sto opp samtidig som henne, da ville det nok gå bra til slutt. Nå drømte hun seg vekk i mellomtiden. Vekk til dype hav og høye skoger, vekk til denne verdenen da hun kunne klatre til topps i sjøgresset, der på bunnen. Der ville hun smile og finne sin sjøstjerne, klappe den forsiktig på den ene armen. Inntil allting gikk opp ville hun bli der så lenge. I sjøstjernens rike, der hun kunne stryke den så mye hun bare ville. Så ville hun nok ta den med opp i treet sitt, hun ville nok det. Hun ville nok ta den i armen, så de kunne flyte sakte opp, om de ville, men de ville klatret, de ville nok det, bare fordi de var så glad i å ta seg frem. De ville klatre sammen, og tok den ene til å dale ned, ville den andre løfte, sveve sammen. På samme bølge. Bølger de visste de ikke lengre var avhengig av, men like fullt nøt de det de fikk.

Enn så lenge var det hele en drøm. En drøm som ble holdt ved like ved å dyrke den. Frø ble sådd fra dem begge, og de vannet dem sammen. De lot de små spirene få vokse seg sterkere, en gang ville de kanskje vokse seg tettere samtidig som de ble store og sterke. En gang ville kanskje de små spirene se ut som en eneste vakker plante. Ingen kunne vite, men så lenge noen turte å tro, vokste de videre i kraften av de troende. Det var så enkelt. Bare noen frø som vokste seg større i godt lys. Noe næring måtte til, men de var hardføre. De pustet i glimtene av dem selv.

Så gikk hun sin vei likevel. Hun var ingen, og nå gikk hun. Bortenfor trærne som nå nesten ikke hadde blader igjen, og de få som enda klamret seg trofast til sitt opphav, var blitt gule og tørre. Det var sent nå. Mørkere enn nødvendig. Hun følte seg som et lite barn der hun trødde gjennom hauger av tørre blader og plasket litt ekstra i den ene sølepytten. Hun visste noen sikkert så dumt på henne, men hun hadde ikke noe å si dem, hun plasket så mye hun ville. Helst ville hun sett at det steg en svær sjø opp foran henne, at hun kunne trø ned fortauskanten, og ned i den mørkegrønne sjøen. La den fylle tomrommet rundt henne, sprike med fingrene mens hun tok til å svømme nedover, for det var hennes snø nå. Alle andre ville gått oppe på overflaten, tråkke over havet uten å se det, for de hadde enda ikke vært høyt nok til å få komme til grunn, de hadde ikke lært å fly for å svømme.

Dette var huset hennes nå. Sjøgress der på bunnen ville utgjøre en hage, og dette var plassen hun ikke følte seg alene. Her kunne ingen bo, og derfor var det perfekt for henne. Dette var hjemmet hennes, og hun visste det ikke, men det var bygget kun for henne. Hun trodde hun var alene, hun trodde hun var forsvunnet i intet, hun hadde forlatt overflaten, hun var forvandlet til støv. Alt eller ingenting, og hun valgte begge deler på en gang. Mens hun svømte lengre og lengre nedover, fikk hun følelsen av å ikke ane hva som var opp eller ned, og hun skjønte at opp og ned sammen utgjorde den gyldne veien hun nå skulle klamre seg til. Hun hadde fått dette hjemmet, hun bare visste det ikke ennå.

 

Det var en regntung dag. Skyene hang lavt over denne byen som hevdet å kjenne meg. På bakken satt kråkene, kikket rundt seg med vaktsomme blikk. En gang hadde jeg viftet vekk en kråke som hele tiden landet foran meg. Sendt den en tanke om at den var i veien. Ikke nå. Jeg hadde lært. Jeg har en venn som nå er kråke, og jeg har lært. Man skal alle innom flere former her i livet. Noen har form som mennesker, slik som jeg, men det er bare en liten del av de store tilfeldighetene som utgjør mer eller mindre alle hendelser her i verden. Tilfeldighetene råder over alt, og jeg har for lengst sluttet å se på det som tilfeldig. Det er rett og slett bare av gammel vane at jeg fortsatt bruker ordet. Tilfeldighetene råder. Og nå sendte jeg kråkene et varmt blikk.

Jeg tenkte på dette med trær. En stamme, bark, et skall. En krone. En blomst. Det er hva man ser. Et stort tre ser sterkt ut. Tykke klatregreiner, tett med grønne blader. Det var slike trær jeg pleide å like. Sterke trær som tålte meg. Tålte at jeg klatret i dem. Til topps. Jeg ville alltid til topps. Det var en underlig driv i meg, der jeg satte en fot opp, en arm til neste grein, videre, alltid oppover. Da jeg endelig nådde toppen kunne jeg bli sittende i timevis. Undrende over dette fellesskapet menneskene. Alltid i system, alltid samlet masse, en tykk masse av bankende hjerter og blod. Varme kropper. Kalde utpå, men en eller annen varme måtte det være der inne. De hadde alle hjerter som sørget for å holde dem på beina.

I treets topp var jeg trygg. Usynlig. I barneskolealder pleide jeg å snakke med treet. Tremor. Hun hadde bark til hud og blader til hår, og hun var alltid venner med meg. Selv om det regnet hadde hun alltid tørr bark i midten. Der stod hun og ventet på meg. Den dag i dag er hun borte.

Nå tenker jeg på røttene. Det som i virkeligheten holder treet i live. Hvor hadde treet vært uten røtter? Da hadde det ikke vært noen trær. En klok person sa en gang noe vakkert om røttene som fikk meg til å undre meg. Må man klatre opp for å komme ned? Må man opp til toppen for å få komme ned til røttene? Jeg er ikke i tvil om at man må gjøre seg fortjent. Man må ha levd for å forstå røttene. For å få lov til å banke på døren til det riket som i virkeligheten forstår hele sammenhengen. I røttene skapes glimtene som etterhvert skal gjøre meg i stand til å forstå. Til å virkelig se sammenhengen. Fortsatt er jeg bare sendt ut. En liten disippel som prøver å forstå. Jeg hadde i den siste tiden begynt å sette mine egne glimt til verden. Ennå forstod jeg dem ikke alltid selv, men jeg forsto at det som kom fra innsiden må ut for å en gang kunne bli satt i system. Og nå tenkte jeg at tiden var inne for et nytt. I natt måtte det bli noe om trær. Noe om røttene. Noe jeg i all hemmelighet kunne lime opp i den levende byen som om natten var så stille, så stille. Jeg skal gjøre det jeg er satt til og jeg skal gjøre det stille. Like usynlig som jeg var den gangen jeg og tremor snakket om forskjeller.

Er det slik at man i voksen alder legger fra seg noe man i barndommen er beriket med å se? Er det slik at når barnet forteller mor at det har lekt med sin usynlige venn i dag, så er moren den eneste som har på seg for tykke solbriller? Er det slik at kun dypdykkeren kan se rett? Først gjennom dykkerbrillene sine, men nå, naken? Selv har jeg ikke samlet nok glimt til å kunne sitte på fasiten. Som sagt, jeg er ennå bare stasjonert, ikke rede ennå. På sett og vis ennå i reiret. Ennå får jeg bare mat gjennom tremor sitt nebb i form av glimt.

Jeg visste det nå. Jeg måtte finne meg et tre. En eller annen plass i byen stod det et tre og ventet på meg, og hele tiden hadde jeg kjent på denne lengselen, uvitende om at dette treet sto klar. Tenk om jeg bare hadde skjønt det litt før. Mens jeg hadde vandra rundt, latt beina føre meg, på søken etter dette uvisse, med slitte sko og ullskjerf rundt halsen, smilt forsiktig til damen som mata svanene, og tenkt, her går jeg, og det er ikke beina mine som bestemmer, det er jeg, Vera, og jeg vet hvor jeg skal. Her går jeg, og jeg smiler til deg, fremmede. Jeg kjenner deg ikke, men jeg gir deg et smil, så du skal tenke at se, der går hun, på vei til noe, kanskje hjem, kanskje jobb, og hun smiler til meg fordi hun er snill, fordi hun er glad, fordi hun er omtenksom, og jeg: hei, jeg smiler til deg, du mater svanene klokken ti på åtte en mandags kveld, og jeg gir deg et smil, jeg er på vei til jobb og jeg vet hvor jeg skal, her står du og mater svanene, her går jeg og er på vei. Og hele tiden har dette treet stått klar.

Og nå var tiden inne for å finne frem. Nå skulle vi møtes. Jeg og treet skulle se hverandre, og med en gang vite hvem vi var. Du lurer kanskje på hvordan jeg kunne savne et tre? Du vet kanskje ikke hva jeg snakker om, hva jeg lengter etter. Og det visste ikke jeg selv heller. Ikke før nå. For bare en uke tilbake hadde jeg trodd jeg ønsket meg en hund. En liten venn som kunne gå ved min side, følge meg, som en trofast soldat. Jeg tenkte at det måtte være en stor hund. Ikke en liten pelsdott med korte bein og høye bjeff, ikke en slik som får plass i jakken, jeg skulle ikke ha en slik hund, som kunne forveksles med en katt, eller kanskje et ekorn. Ikke en slik hund som folk skulle bøye seg ned og kosesnakke med, de skulle ikke tenke å så søt, de skulle ikke klappe den på hodet, og bøye seg ned, som et skummelt troll, med hånden truende fram over snuten til den lille, og hunden ville legge ørene bakover, se litt vekk, prøve å vise den fremmede kjempen at den bare var liten, og helt tam, og hvorfor bøyer du deg ned over meg og stirrer på meg, jeg har aldri gjort noe galt, jeg er bare en liten hund, og så ville den pipe forsiktig, og se usikkert opp på meg, og jeg ville ta den opp, åpne jakken min og legge den innforbi, passe på den og fortelle det fremmede trollet at han er bare litt redd, han er ikke sint, han vil ikke bite, han er bare litt redd. Og den fremmede ville forstå. Strekke fram en finger som den lille ekornhunden forsiktig snuste på, for så å stikke den store våte tungen ut og slikke den fremmede på fingeren, og de ville bli venner nå, for nå trodde trollet at hun forsto.

Ikke en slik hund. Min hund skulle være stor. Stor og sterk. Kraftige frambein, poter som mest av alt minnet om en bjørn, en liten bjørn kanskje, men likevel. Sterke føtter. Den skulle være bratt i nakken, stolt, med halen lett oppover. Hver gang jeg satte med, skulle den legge seg ved beina mine, som om den slappet av, legge det edle hodet sitt på labbene sine, og kikke kort opp på meg, før den ga seg til å følge med på alt rundt oss. Der kunne jeg sitte og drikke en kopp kaffe. Vel vitende om at min store sterke venn passet på. Fulgte med. Han lå tilsynelatende og sov. Helt rolig, med det ene bakbeinet litt ut fra kroppen. Folk ville gå forbi, og ingen ville bøye seg ned for å klappe hunden min, for han sov, han var stor og sterk, og nå sov han. Når de gneldrende småhundene gikk forbi, og trakk i lenken til damene som nappet tilbake i den andre enden, ville han løfte litt på hodet, og bare se på dem. Med de kloke øynene sine. Og jeg ville tenne en røyk, og sette meg litt bedre til rette. Da ville hunden min kikke opp på meg igjen, for å se om jeg ville gå, vil du gå nå, skal jeg reise meg og stille meg ved din venstre side, som du har lært meg, skal du reise deg, skal jeg reise meg, skal jeg passe på deg?

En slik hund ville jeg ha. En hund som kunne hett Kero eller Ajax. Kairo eller Floyd. Santo eller Faust. Sterke, stolte navn. Og han skulle vært min beste venn.

Men nå hadde jeg funnet ut at løsningen lå nærmere. Jeg måtte tilbake til barndommen. Tilbake til friheten over å vite hva ingen andre visste. Tibake til å skue på forbipasserende fra oven, der ingen kunne se meg. Jeg skulle bli usynlig igjen. Alt jeg behøvde var å finne mitt tre.

Idag så jeg et tre som var delt i to av en skygge. Rett på midten, som månen når den er så halv, så halv. Der satt jeg bak en mur og fokuserte på et punkt opp i himmelen, jeg lot tre være tre og fokuserte på å holde øynene åpne så lenge at himmel, lys og trær gikk i ett som en eneste deig av lys og skygger. Trærne tok til å bølge. Et tre på hver side forvandlet bladene sine, først til små fugler, flaksende små kolibrier, flere hundre på hvert tre, som om de sugde nektar av verdens mest fruktbare mor, og tenk, nettopp det tror jeg faktisk de gjorde.

Jeg ble sittende og se. Lot blikket vandre denne dagen jeg ikke kunne se hva det var meningen jeg skulle gjøre her i livet. Uansett hva jeg finner på, er det noen som gjør akkurat dét bedre enn meg. Er jeg skapt for å bare la andre speile seg i mine forsøk på å gjøre en forskjell? Er jeg bare stengelen til gressets blomster? Bare til for at de fargerike skal få strekke seg så høyt så høyt? Riktig sole seg, suge til seg hver en stråle, for så å bruke sin oppsparte energi på å blomstre som verdens vakreste solsikke? Mens jeg, som dens ensfarga energikilde, må nøye meg med at blomsten i det minste gir meg skygge for den sterkeste sola, ja jeg må prøve å riktig nyte det at jeg i det minste ikke blir solbrent, bære mine knopper fram inntil de blir plukket av det rette øyet, og da skal jeg smile idet de blir løftet så trygt opp mot det blå, og jeg blir revet i to. Ingen legger merke til den gjenstående stilken, bundet til jordas myke, kalde overflate.

Og så; en av kolibriene løsner fra treet, og faller ned som blad, sakte nedover mot bakken, og jeg tenkte at nå dør en fugl, på samme måte som folk ser et stjerneskudd og tenker at nå døde et menneske. Men noe underlig skjedde. Den traff en gren lengre nede, og nå var alt med ett bare blader igjen, alle kolibrier var fløyet denne natten, forduftet, som ved magi. Men denne ene gjenstående landet på et større blad og tok til å blafre så varsomt med vingene.

 

Yrende regnhimmel

hvorfor lot du meg rope alene

på varmende stråler mot kinnet.

Akende i sort snø,

er det ingen andre enn du

som kan hjelpe meg.

I denne navnløse byen

roper jeg lydløst,

husk meg

når du galopperer inn i sola.

Sakte men sikkert skapes vi alle om til jord. Mer eller mindre. Vi skal gjøre ett og annet i mellomtiden, men til syvende og sist ender vi opp der vi en gang kom fra. Jorda er fin slik. En stor organisk ball, ikke ulik komposthaugen til naboen du ennå ikke har blitt kjent med. Saftig, klumpete, og full av yrende liv. De herjer rundt der en stund, men deres tid vil komme, vær du sikker.