kl 18.09

Et barndomsminne: Jeg og søsteren min har beina ut vinduet på biltur, vi vifter med tærne i vinden og lirker sokkene lengre og lengre av, en slags konkurranse i å se hvor mye sokkene kan blafre før de faller av og forsvinner for alltid der ut i det blå, vi smiler og er venner, mamma sier: «ikke hiv penga ut vinduet.» Vi ler.

I dag har jeg hatt årets første vårdag. Det har ikke vært så varmt, men jeg har gått i tynn jakke og kjent solen, den varmet så vidt kinnet og det var akkurat nok. Jeg fikk lyst å gjennoppta min, Kjersti og Synnøves tradisjon, å løpe så raskt vi bare kunne over åpen mark mens vi tok vårbrølet. Vi ropte våren inn, og jeg fikk lyst å rope vinteren ut med det samme. Det hadde gjort seg, all kulde og mørke som har tatt bolig i meg, vekk med den, for nå er det nesten vår og da er det snart sommer, og jeg får nye evner til godt humør. Jeg har funnet en ny juice som er god og jeg har lært at bringebærfanta smaker julebrus. Vi røyket ut vinduet for første gang, som en slags erstattelse for vårbrølet. Jeg røyket etter å ha sluttet i over en uke. Tilstandene er holdbare.

Nå vet jeg hva jeg trenger. Etter dagesvis med frustrasjon over uvissheter, har jeg skjønt, jeg må finne stillheten igjen. Jeg må se solen stå opp over fjellet, og bli minnet på at slik er det hver en dag, jeg må høre lyden av teltets glidelås, så kjent og samtidig sjelden. Kanskje ser jeg ville fugler, og kan glede meg over å være det første mennesket de så. Slike ting. Jeg må finne meg selv i naturen igjen. Jeg må planlegge en utflukt.

Sjøstjerner lever på havets bunn

Lengsel driver mennesket

til det ugjennkallelige

planter frø

lar det gro

og mennesket vokser opp og kan føle

at det en gang har vært et frø

og kjemper det for alltid om å bli den blomsten det allerede er.

Slik svømmer mennesket

slik løper det, kryper det, kan det fly?

For det har skjønt nå

at ikke alt flytende smaker vann

og derfor dykker det under

gurgler saltvann og leter etter sjøstjerner

kan ikke skjønne hvordan det skal vokse opp

det store lille mennesket.

Kl 21.26

Hvorfor føler jeg noen ganger at jeg må stå på randen av noe? At jeg må nærme meg døden for å føle meg levende, stå på kanten av stupet og kikke ned for å bli minnet at jeg finnes. Det virker så tåpelig, som om jeg er en teit seriefigur, som prøver å være spesiell, men ender opp med å være forferdelig forutsigbar.

08.01.11

Hvorfor klarer jeg bare ikke å huske hva jeg drømte? Hvorfor? Alltid denne fornemmelsen, uten svar, ikke i stand til å forstå noe som helst. Jeg tror det var noe om relasjoner til mennesket, men skal tydeligvis ikke få svar på noe ennå. Underbevisstheten bygger hus til noe jeg ikke vet om, inntil videre får jeg kun forsvinne her på overflaten. Tiden er visst ikke inne til forvandles, ikke ennå.

Kl 21.11

Hvordan kan man beskrive tomhet? Det er liksom umulig, man er jo tom, og har ingen ord, ikke en gang ordentlige følelser, og man vet heller ingenting om hvorfor. Alt er bare tomt, som et mørkt hull, bare at jeg ikke vet om det egentlig er mørkt eller ei, slike synsinntrykk er borte. Alt er bare som en stor, stor sjø. Noen ganger bølger det, noen ganger er det blikkstille, og sjøen fortsetter å være en sjø. Nå ser jeg at jeg kunne sagt til meg selv, hva om man setter en båt på sjøen? Hva gjør det med tomheten? Den kan ikke skape verken bølger eller stille vann, men den tilfører utvilsomt noe. Hvilket element er egentlig sjøen idet et menneske hopper uti? Blir mennesket sjøen eller blir sjøen mennesket? Slike spørsmål kan jeg gå rundt og gruble på.

Kl 01.35

Jeg tror jeg har en egen egenskap til å fortrenge det vonde etterhvert, til å bare huske gode ting. Det slo meg nemlig at jeg omtrent bare har sommerminner. Jeg husker noen få enkelte episoder om vinteren, men ikke mange. Sommerminner derimot, de er overalt! Jeg husker solen på kinnet, lukten av steder jeg har vært, følelsen av å ligge på ryggen til Suzett mens hun spiser gress på vårt hemmelige sted langt borte fra verden. Jeg angrer sånn på at jeg solgte henne. Men det var visst skjebnen likevel.

10 Januar 2011

kl 17.34

Jeg føler liksom at jeg har et problem. Da jeg våknet ble jeg liggende og stirre på et punkt i murveggen. Når jeg stirret lenge så jeg at det lignet på et lite ansikt. Man så mest bare det ene øyet og nesen, men man kunne også skimte øyenbrunet. Halve ansiktet. Jeg tenkte at det var rart jeg ikke hadde sett det før. Her har jeg sovet i samme seng i uker og måneder, og helt oversett at jeg har et ansikt i murveggen. Etter en liten stund oppdaget jeg at ansiktet også kunne ligne en fugl. En tegneseriefugl riktignok, og nå kunne jeg plutselig velge om jeg ville se fuglen eller ansiktet. Fiction or reality, tenkte jeg, helt ut av det blå, og skjønte at det var ansiktet jeg burde holde meg til, kun fordi jeg så det først. Fuglen kom snikende etterpå, skapt av ansiktet og meg. Kanskje jeg skal velge fuglen i morgen.

06.01.11

kl 13.05

Jeg kikket ut vinduet og så et nydelig lys. Solen skinte fra baksiden av huset, og badet husveggene på andre siden av gata i et nydelig lys. Et lite, rundt vindu på hjørnet fikk en gulorange farge, som en liten sol på veggen. Jeg fikk først lyst å gå ut og fotografere i det nydelige lyset, og så fikk jeg lyst å ta bilde av vinduet. Jeg fant kameraet, og prøvde å finne fargefilteret også, for å få noe ekstra ut av det fine lyset. Men jeg kunne ikke finne det, og da jeg endelig bestemte meg for å klare meg uten, var solen borte, og alt var ugjennkallelig grått.

I natt drømte jeg at noen sa ting til meg med alvorlige øyne og ansiktet rett framfor meg. De overrasket meg hver gang, for jeg trodde ikke de var så nær, før jeg plutselig så rett inn øynene deres, store, runde øyne som stirret stivt på meg. Den ene gangen var det visst en hest. Jeg hadde betraktet den fra avstand, den sprang og koste seg der ute på engen, og jeg trodde alt var bra. Da den et lite sekund ble borte for meg, kikket jeg etter den, og skvatt da den dukket opp bare centimeter fra ansiktet mitt, med det hvite blisset i pannen og mørke brune øyne. Jeg klarer ikke huske hva den sa, for akkurat da den begynte å snakke, våknet jeg av at døren til soverommet ble åpnet.

Kl 17.00

Jeg brukte omtrent tre timer på å komme meg ut døra. Det snødde, men idet partiklene traff bakken, smeltet de, og alt ble bare bløtt. Jeg er så lei av å ikke ha vanntette sko. Uansett om jeg tar på meg ullsokker blir jeg våt og kald. Ikke har jeg regnjakke heller, og paraplyen er borte. Jeg ventet på bedre tider. Får lyst å flytte et sted hvor penger ikke teller, så jeg kunne skaffet meg noen gode klær og gått ut i stormen når jeg enn måtte ønske det. Panneluggen min er blitt så lang at noe må gjøres. Jeg vil ikke klippe den, dessuten har jeg ingen saks, så jeg brukte en evighet på å lage en flette på siden som til syvende og sist ikke bli noe fin. Jeg har aldri vært noe flink med hår. Jeg skulle ønske det bare kunne vokse seg lengre og lengre, til jeg får hår som da jeg var liten. Da jeg endelig kom meg ut, følte jeg at jeg gikk rart. Som om jeg gikk som en mann. Jeg satte meg på biblioteket.