Sjøstjerner lever på havets bunn

Lengsel driver mennesket

til det ugjennkallelige

planter frø

lar det gro

og mennesket vokser opp og kan føle

at det en gang har vært et frø

og kjemper det for alltid om å bli den blomsten det allerede er.

Slik svømmer mennesket

slik løper det, kryper det, kan det fly?

For det har skjønt nå

at ikke alt flytende smaker vann

og derfor dykker det under

gurgler saltvann og leter etter sjøstjerner

kan ikke skjønne hvordan det skal vokse opp

det store lille mennesket.

Kl 21.26

Hvorfor føler jeg noen ganger at jeg må stå på randen av noe? At jeg må nærme meg døden for å føle meg levende, stå på kanten av stupet og kikke ned for å bli minnet at jeg finnes. Det virker så tåpelig, som om jeg er en teit seriefigur, som prøver å være spesiell, men ender opp med å være forferdelig forutsigbar.

08.01.11

Hvorfor klarer jeg bare ikke å huske hva jeg drømte? Hvorfor? Alltid denne fornemmelsen, uten svar, ikke i stand til å forstå noe som helst. Jeg tror det var noe om relasjoner til mennesket, men skal tydeligvis ikke få svar på noe ennå. Underbevisstheten bygger hus til noe jeg ikke vet om, inntil videre får jeg kun forsvinne her på overflaten. Tiden er visst ikke inne til forvandles, ikke ennå.

Kl 21.11

Hvordan kan man beskrive tomhet? Det er liksom umulig, man er jo tom, og har ingen ord, ikke en gang ordentlige følelser, og man vet heller ingenting om hvorfor. Alt er bare tomt, som et mørkt hull, bare at jeg ikke vet om det egentlig er mørkt eller ei, slike synsinntrykk er borte. Alt er bare som en stor, stor sjø. Noen ganger bølger det, noen ganger er det blikkstille, og sjøen fortsetter å være en sjø. Nå ser jeg at jeg kunne sagt til meg selv, hva om man setter en båt på sjøen? Hva gjør det med tomheten? Den kan ikke skape verken bølger eller stille vann, men den tilfører utvilsomt noe. Hvilket element er egentlig sjøen idet et menneske hopper uti? Blir mennesket sjøen eller blir sjøen mennesket? Slike spørsmål kan jeg gå rundt og gruble på.

Kl 01.35

Jeg tror jeg har en egen egenskap til å fortrenge det vonde etterhvert, til å bare huske gode ting. Det slo meg nemlig at jeg omtrent bare har sommerminner. Jeg husker noen få enkelte episoder om vinteren, men ikke mange. Sommerminner derimot, de er overalt! Jeg husker solen på kinnet, lukten av steder jeg har vært, følelsen av å ligge på ryggen til Suzett mens hun spiser gress på vårt hemmelige sted langt borte fra verden. Jeg angrer sånn på at jeg solgte henne. Men det var visst skjebnen likevel.

10 Januar 2011

kl 17.34

Jeg føler liksom at jeg har et problem. Da jeg våknet ble jeg liggende og stirre på et punkt i murveggen. Når jeg stirret lenge så jeg at det lignet på et lite ansikt. Man så mest bare det ene øyet og nesen, men man kunne også skimte øyenbrunet. Halve ansiktet. Jeg tenkte at det var rart jeg ikke hadde sett det før. Her har jeg sovet i samme seng i uker og måneder, og helt oversett at jeg har et ansikt i murveggen. Etter en liten stund oppdaget jeg at ansiktet også kunne ligne en fugl. En tegneseriefugl riktignok, og nå kunne jeg plutselig velge om jeg ville se fuglen eller ansiktet. Fiction or reality, tenkte jeg, helt ut av det blå, og skjønte at det var ansiktet jeg burde holde meg til, kun fordi jeg så det først. Fuglen kom snikende etterpå, skapt av ansiktet og meg. Kanskje jeg skal velge fuglen i morgen.