onsdag 29. september 2010

Tenk å kunne bestemme seg for å være usynlig for en dag. Å bare flyte innimellom alt annet, og bare betrakte alle helt uten å være redd for å forstyrre. Å bare velge seg den usynlige puten, for eksempel. En pute som gjorde at du straks gikk i ett med fargen på stoffet og deretter også veggen bak deg. Så kunne du sitte der så lenge du ville, og bare drikke kaffe en hel dag med nesen i en god bok, uten smilende turister som spør om du kan ta bilde av dem og ivrig viser deg hviken knapp på kameraet du skal trykke på for å forevige dem framfor en statue, en fontene, et skilt eller bare dem to tett inntil hverandre med luer kjøpt på torget, og de føler seg så norske så norske.
For all del, jeg har ikke noe i mot turister, jeg kan ofte med en svak begeistring betrakte dem, og noen ganger skulle jeg ønske jeg bare gikk bort og spurte dem og de ikke kunne være så vennlige å la meg fotografere dem der de står og slikker på en is i den lave høstsolen ved tårnet utfor Sting, om de hadde noe imot at jeg knipset noen bilder av dem der de står og ser så søte og glade ut. -No, of course not, skulle de da si med luene på snei, og ivrig stille seg opp framfor meg med brede smil. -Oh, just look natural, please, skulle jeg si da og trekke meg litt tilbake, snurre skjerfet mitt noen ekstra ganger rundt halsen og betrakte dem fra siden. Så kom det rette øyeblikket vi alle hadde ventet på, jeg knipset på det perfekte tidspunktet, før jeg takknemmelig tok farvel og forlot dem der oppe ved tårnet, med et mystisk smil om munnen.
Så skulle jeg kanskje etterpå slentre inn på min faste kafé, og målbevisst velge Puten. Gå i ett med bildet i rammen bak meg, som er et portrett av en nydelig ung jente, og her slapp jeg å være meg, her var det bare jenten i rammen, og jeg forble i en slags mellomhinne, verken sittende på stolen eller inni rammen, en slags utflytende tilstand der den tynne, mørkhåra jenta med de dype øynene tok over for meg, ble meg, og jeg på underligvis ble bildet, selv om jeg fornemmet føttene mine som jeg hadde hverdagslig krysset over hverandre. Jeg kunne nok undre meg, hvor ble det av min kropp når jeg satt her i den magiske stolen, og hun passet på meg? Jeg var der jo, men slappet av på et underlig vis. Det var ikke meg og dem nå, alt sammen var bare en flytende hinne av liv som ble levd. Og er satt jeg, i en stripe av kveldsolen gjennom vinduet så klart, og eide ikke en eneste bekymring i verden fram til stengetid.
Jeg har stått på kanten av bakken, stått der og bare kikket opp med solen i ryggen og blåsende blåklokker i grøftekanten, mens fuglene flyr omkring og liksom spør meg hva det er jeg egentlig vil. Jeg har gått bakken. Opp, mens det har begynt å regne, og fuglene stille har søkt ly under trærne, har jeg trasket sikkert fram, tatt noen få pauser underveis, satt meg på steinen som lå så hensiktsmessig til, og nynnet litt på denne melodien jeg kjente så godt. Jeg har stått på toppen, sett meg omkring, sett fuglene ovenfra og latt som jeg i hemmelighet var en av dem, lukket øynene og kjent vinden rusle gjennom de sprikende hendene mine mens jeg tenkte at de egentlig var fjær, myke, fine vinger som jeg kunne gjøre hva jeg ville med.

Mens du satt hjemme og nynnet stille til en sang du ikke husker navnet på, har jeg sett rundt meg selv, der på toppen, en siste gang. Hvisket de hemmelige ordene mine ut i luften, latt de bli ført med i kraftens dufter. Kjent solen treffe kinnet mitt, mens jeg takknemmelig myser mot den. Så har jeg latt føttene mine begynne å gå. Jeg ba dem ikke direkte, men lot den føre meg med. Ta meg med dit jeg nå skulle. For en gang skyld ville jeg bare stole på dem. Stole på å bli ledet i riktig retning. For så å gå ned, med solen i ansiktet og en liten spurv på min skulder.

mandag 27. september 2010

Dette er hvor vi pleide å løpe rundt. Som fryktløse, evigvarende skapninger der på grensen mellom fantasi og virkelighet. Der i den tynne hinnen som skiller vann fra luft, den hinnen som venter på siste dråpe før glasset renner over, var vi. Og aldri trengte vi komme opp for påfyll. Dette er hvor vi svømte.  Omkranset av rosenkropper fra akkurat den blomsterengen. Dette er hvor vi traff hverandre.
Et plutselig innfall ga meg lyst til å opplyse om at alle historier er fra virkeligheten. Kanskje spesielt mine. Og for anledningen skal du få enda en av dem. Denne gangen viser historien seg gjennom et av bladene til treet. Det er et tilsynelatende gjennomsnittlig blad, men du og jeg vet bedre. I motsetning til grenene hadde det aldri sett hvordan treet som det selv stammet fra ga epler år etter år. Av logiske årsaker hadde det selv bare levd i ett år. Ett år og en evighet. Det var jo selvsagt selv en del av jordens kretsløp, men kunne ikke vite. Men det hadde fått fornemmelsen av at noe var i ferd med å skje. Det kjente på de svake vibrasjonene sine, kriblingen som oppstod i forandringen evne til å ta tak i selv små fragmenter. Den kunne jo ikke vite at det var nettopp dette Forandringen var kjent for. På mange måter ville ikke bladet ta del i disse forandringene, det sto imot på sin helt forsiktige måte. Den delikate vinden - også kalt Kraften - sveipet tett inntil på sitt sedvanlige vis, og bladet oppfattet kanskje først ikke at det lå noe spesiellt i duften nå, noe nytt, både nyskapende men også drepende kaldt. Det visste ikke ennå at det måtte bli kaldt for å kunne bli varmt.

søndag 26. september 2010

"Der den du kjenner best av alle som en roseknopp, kjenner jeg deg som en blomstereng midtsommers..."

lørdag 25. september 2010

fredag 24. september 2010

Sophie's dagbok 2006

"Jeg vet hvor svalene flyr," sa jeg og så på deg med glitrende øyne. 

torsdag 23. september 2010

Alle mine kjære

Følelsen av å ikke strekke til, for tiden går bare fra meg, lar meg bli sittende igjen alene i en tom bil, en bil som aldri slutter å kjøre, og ikke forteller den meg hvor, den er på autopilot enda jeg selv styrer, jeg må velge å ikke ha et valg, og derfor kjører vi i disse uendelige svingene.

Det eneste bilen tillater meg er å kaste epler ut vinduet, og setet ved siden av meg er fullt av dem. Jeg tar et, rødskimrende duggfriskt skall, jeg ser hvordan det har akkurat den rette konsistensen, tar en stor bit, men ikke før jeg får svelgt den første biten, sveives vinduet ned og jeg må kaste det. Slik fortsetter det, i hver evige sving må jeg kaste fra meg eplene mine, vi kjører i de evige og uforanderlige svingene, og det eneste som forandres er eplehaugen min. Den minsker, snart er det bare noen få igjen, og jeg ser det. Begynner å bekymre meg, disse flotte eplene som har akkurat den rette konsistensen, de knaser så perfekt mellom tennene, ustoppelig har jeg knasket en og en bit, brutt den tynne hinnen av rødgrønt skall, før jeg har blitt tvunget til å kaste det fra meg. Det er mine egne hender som styrer hendelsen, men hele tiden sitter jeg med denne følelsen av at allting foregår over hodet på meg, jeg tror jeg styrer min egen bil, men så viser det seg at jeg bare har noen få epler igjen, og det er nesten for sent nå, jeg har gravd meg ned i min egen eplehaug, jeg er bare et slags bindeledd nå, jeg bare sørger for at eplene havner i hånden, får såvidt smake nå, de skal vekk, vekk og jeg har snart ikke mer tid. Jeg må gi slipp på verdens beste epler, og magen min verker nå, ikke fordi den er full av norgesepler, men fordi jeg innser at nå har jeg ikke har noe valg lengre..

søndag 19. september 2010

To you from me

  1. Fall in love
  2. Learn how to make a scrumptious chocolate dessert to perfection
  3. Find yourself and your own unique signature style rather than trying to be 'of the moment'
  4.  Don't dream it, be it
  5. Go to a movie during the daytime
  6. Call your friends instead of texting them
  7. Take risks. We only understand the miracle of life fully when we allow the unexpected to happen. 
  8. Send postcards
  9. Go to as many picnics as you can
  10. Fly a kite on a windy day
  11. Find a new favorite song
  12. Wear glittery eyeshadow on a rainy tuesday
  13. When in doubt - always dress up