Det satt en katt i 50-sonen. Først så jeg den ikke. Som om hodet mitt ikke var vant med dette synet, og automatisk lot være å registrere det. En kald vårnatt, men likevel varmere enn gårsdagen, og stjernehimmelen ga meg håp om en blå himmel. Kanskje ville det komme noen få skyer over natten, og det ville jeg godta, så lenge solen fikk slippe fram og treffe min hud. Hele meg lengtet etter gløden, varmen - en sommerlengsel der jeg visste hva jeg lengtet etter. Våren gir meg bare smakebiter, og jeg får nesten en besettelse etter mer. Som å gi et barn en is, for så å ta den bort når barnet bare har rukket å spise av sjokoladetrekket.
Hva om jeg hadde vært en flyvefisk - tenkte jeg også. Jeg hadde sett dem på tv, og de forbauset meg, jeg tok meg selv i å betrakte dem som noe hellig - overstående vesener som kan alt jeg ikke kan. De lever i sjøen, puster under vann, dette lille mysteriet som jeg forstår, men det betyr ikke at jeg vet hvordan det er. Men de har noe mer - Gud, eller noe, noen, utstyrte dem med en slags hellig kraft. De fikk æren av å få vinger. Fisker med vinger - har du sett noe så vakkert. Hvis de føler seg truet, krysser de overflaten, og tenk - så flyr de. Bruker halen som motor, til de er over vann, i en slags midt-i-mellom-tilstand. Ikke fisk, ikke fugl, men i denne atmosfæren som i det minste rommer dem.
Alt dette tenkte jeg, da øynene mine traff denne sorte katten. Jeg bremset - for jeg visste ikke hva den ville gjøre. Lysene mine traff den i øynene, men jeg tror ikke den ble blendet en gang. Det satt en katt i 50-sonen. Den så nok bare en bil, og ikke et menneske, men den snudde seg, og gikk.

starting on my book

To mennesker møtes. Det er en kald høstkveld, vinden rasler løv ned fra trærne, og himmelen er blå, men kald. Snart vil mørket falle på. Et inngangsparti - samligssted for tørre løv som aldri skal henge på trærne igjen. Eller - for dem som aldri sier aldri, en dag vil de kanskje råtne, forsvinne ned i jorda, bli borte for øyet, men ikke for alltid. For slik er verden skapt, du. Alt i en delikat balanse. Slik de to jentene nå viker litt fra hverandre, gir hverandre plass. Og så smiler hun ene, hun i blått. Forsiktig, ikke åpenlyst, men ekte. Noe fikk henne til å ta kontakt, og hun gjorde det - så enkelt. En kvist knekker under vekten av denne fremmede, som en dag ikke lengre er henne fremmed, med det vet ingen av dem, de bare hører denne lyden av fibre som brekker - og stillhet som brytes. 

Deres øyne møter hverandre, og det er da hun ene, som heter Vera spør: «har du lyst på en kattunge?» Dette gjør hun andre, som fortsatt er henne fremmed, overrasket. Hun har aldri hatt en katt, og tanken på en kattunge er ennå utenkt, men hun svarer. «Er det en gutt eller en jente?» 

Så skjer det noe uventet. En svarttrost lander øverst i et løvtre like ved, og den setter i gang å synge. Denne klare, friske lyden av en svunnen vår får dem begge til å smile, og de skjønner begge at en kattunge snart skal få seg et hjem, og at noe, noe i luften, behandler dem begge som pollen, denne kvelden. 

Is this a turning point?

Is this a turning point?, originally uploaded by Sophie Berntsen.