To mennesker møtes. Det er en kald høstkveld, vinden rasler løv ned fra trærne, og himmelen er blå, men kald. Snart vil mørket falle på. Et inngangsparti - samligssted for tørre løv som aldri skal henge på trærne igjen. Eller - for dem som aldri sier aldri, en dag vil de kanskje råtne, forsvinne ned i jorda, bli borte for øyet, men ikke for alltid. For slik er verden skapt, du. Alt i en delikat balanse. Slik de to jentene nå viker litt fra hverandre, gir hverandre plass. Og så smiler hun ene, hun i blått. Forsiktig, ikke åpenlyst, men ekte. Noe fikk henne til å ta kontakt, og hun gjorde det - så enkelt. En kvist knekker under vekten av denne fremmede, som en dag ikke lengre er henne fremmed, med det vet ingen av dem, de bare hører denne lyden av fibre som brekker - og stillhet som brytes.
Deres øyne møter hverandre, og det er da hun ene, som heter Vera spør: «har du lyst på en kattunge?» Dette gjør hun andre, som fortsatt er henne fremmed, overrasket. Hun har aldri hatt en katt, og tanken på en kattunge er ennå utenkt, men hun svarer. «Er det en gutt eller en jente?»
Så skjer det noe uventet. En svarttrost lander øverst i et løvtre like ved, og den setter i gang å synge. Denne klare, friske lyden av en svunnen vår får dem begge til å smile, og de skjønner begge at en kattunge snart skal få seg et hjem, og at noe, noe i luften, behandler dem begge som pollen, denne kvelden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar