Det satt en katt i 50-sonen. Først så jeg den ikke. Som om hodet mitt ikke var vant med dette synet, og automatisk lot være å registrere det. En kald vårnatt, men likevel varmere enn gårsdagen, og stjernehimmelen ga meg håp om en blå himmel. Kanskje ville det komme noen få skyer over natten, og det ville jeg godta, så lenge solen fikk slippe fram og treffe min hud. Hele meg lengtet etter gløden, varmen - en sommerlengsel der jeg visste hva jeg lengtet etter. Våren gir meg bare smakebiter, og jeg får nesten en besettelse etter mer. Som å gi et barn en is, for så å ta den bort når barnet bare har rukket å spise av sjokoladetrekket.
Hva om jeg hadde vært en flyvefisk - tenkte jeg også. Jeg hadde sett dem på tv, og de forbauset meg, jeg tok meg selv i å betrakte dem som noe hellig - overstående vesener som kan alt jeg ikke kan. De lever i sjøen, puster under vann, dette lille mysteriet som jeg forstår, men det betyr ikke at jeg vet hvordan det er. Men de har noe mer - Gud, eller noe, noen, utstyrte dem med en slags hellig kraft. De fikk æren av å få vinger. Fisker med vinger - har du sett noe så vakkert. Hvis de føler seg truet, krysser de overflaten, og tenk - så flyr de. Bruker halen som motor, til de er over vann, i en slags midt-i-mellom-tilstand. Ikke fisk, ikke fugl, men i denne atmosfæren som i det minste rommer dem.
Alt dette tenkte jeg, da øynene mine traff denne sorte katten. Jeg bremset - for jeg visste ikke hva den ville gjøre. Lysene mine traff den i øynene, men jeg tror ikke den ble blendet en gang. Det satt en katt i 50-sonen. Den så nok bare en bil, og ikke et menneske, men den snudde seg, og gikk.